Spindelvevet

Jeg leser II

2012-01-30T08:25:00.000+11:00

Jeg tenkte jeg skulle bli flinkere til å bokblogge, sånn som de flinke og voksne (les: kulturkjerringene) gjør, men, jeg følte meg så usedvanlig arrogant mens jeg leste min første Don DeLillobok her i solsteken, fordi jeg ikke klarer å bli en fan. Han er jo så utrolig en av disse "nålevende, amerikanske forfatterlegendene", type Philip Roth-stil, og å bli en Philip Roth-fan var null problem, så jeg ble litt bekymret over mine egne leserevner når jeg ikke lot meg overbevise av kjære DeLillo. Boken heter The Names, og internettet kan fortelle meg at det er en av de tidligste verkene hans, så kanskje jeg er unnskyldt?

I bokhyllen her fant jeg også en viss svensk krimroman, som førte til en-to-tre arvestridigheter av typen ikke-omtalt-i-media-i-det-hele-tatt og som er filmatisert på to forskjellige språk med veldig få års mellomrom, og jeg føler jo at å ha lest den er noe jeg burde gjøre for å bygge den skandinaviske identiteten min. Men, så langt har jeg lest femti sider, og: jeg liker ikke krim, jeg har allerede sett filmen så det er ikke akkurat noe spenning igjen, det er ikke bra skrevet, og det føles dessuten helt overlatterlig å lese en svensk bok på engelsk (Then the reporter from Dagens Nyheter said...). Jeg fortsetter kanskje hvis jeg plutselig oppdager at det faller helt naturlig for meg å si thongs, uten ironisk distanse.

Australia, skrekkreklamens hjemland

2012-01-29T13:49:00.000+11:00

Australia er landet hvor det er mer skrekkreklamer i en vanlig reklamepause enn vanlige reklamer.
Australia er landet hvor det både er skrekkreklamer om solkreft og samtidig reklamer om at flertallet av australiere har Vitamin D-mangel i en og samme reklamepause. Å se på TV i Australia er litt som å delta på et slags evigvarende Luftambulansens russetreff i Grieghallen.

Her er et par eksempler:

Digital klokke som teller oppover, svømmebasseng/badekar i bakgrunnen: 20 seconds is all it takes for a toddler to drown! Never take your eyes off children around water.

Dame/mann som soler seg på stranden, zoom inn i hudceller på ryggen: There's nothing healthy about a tan! (her sier Ane alltid: men, jo. Hva med Vitamin D?)

Røyk og lyder av hysteriske folk som prøver å komme seg ut av huset sitt: Don't risk your life on a last minute decision! (skogbrannskrekkreklame)

Søt jente med smilehull leker med dukken sin. Noen ringer på døren, og hun løper for å åpne med et smil om munnen. To politifolk står utenfor, og den ene bøyer seg ned og spør hva hun heter, og sier hvor pen dukke hun har. Politifolkene ber om å få snakke med mammaen hennes, mammaen kommer ut og politifolkene spør alvorlig om de kan få komme inn. Mammaen får tårer i øynene, ungen ser forundret ut: The most important reason for making your workplace safe is not a work at all!

Ung fyr som forteller om vennen sin inn i kamera. Vennen hans var en aktiv fyr som ikke hadde noe imot å sole seg iblant. Som 23-åring fant legene en føflekk på halsen hans. Gjett slutten selv. Slagordet: You know what to do, do it! (Slip, slop, slap, seek, slide - jeg skjønner faktisk ikke hva det betyr jeg, men.)

Og selvfølgelig anti-røyk, anti-dop, anti-gambling, anti-alk, anti-drunkdriving, hjertestansfolkeopplysning, de samme gamle greiene. Jeg har aldri lyst til å gå ut døren igjen, men samtidig har jeg ikke lyst til å bli hjemme, i tilfelle noen får hjertestans eller jeg får vitamin D-mangel. Hvis jeg skal være ærlig, så tror jeg løsningen er å aldri se på TV igjen.

Australia i et par setninger

2012-01-25T19:11:00.004+11:00

I Australia går alle guttene i pastellfargede shorts. Type, ikke på stranden, alle guttene i franskklassen min går med pastellfargete shorts på skolen hver eneste dag. Helt normalt.

I Australia vet de ikke hvorfor de feirer nasjonaldagen sin. Jeg ga franskklassen min et crashkurs i australsk historie idag, dagen før Australia Day, som uten unntak feires med barbies/Invasion Day-demonstrasjoner hvis du er aboriginer.

I Australia bruker folk ca fem minutter på å regne ut når det er sommerferie i Frankrike (men, når feirer de jul da?: en evig klassiker på begge sidene av kloden).

I Australia er det viktigste å være chillaxed, også på universitetsbiblioteket:

Fortsettelse følger.

Jeg leser

2011-12-19T08:48:00.000+11:00

På veien hjemover leste jeg Philip Roth. Han kommer til å få nobelprisen i litteratur til neste år. Eller året etter. Eller i 2015. Jeg lover deg.

På hjemovervei. Ha det fint, fine Glasvegas.

Vel hjemme leste jeg Kristian Lundberg, Yarden. Jeg anbefaler den til alle motstandere av vikarbyrådirektivet, og til folk som er for at folk skal ha det okei sånn generelt sett.

I Norge leser jeg norsk, er avgjørelsen min for disse ukene. Det er rent for mange bøker i bokhyllen, og på en eller annen måte måtte jeg begrense den dårlige samvittigheten over å ikke rekke å lese alt før jeg reiser bort igjen fra veldig overfylte bokhyller fra gulv til tak.

Jeg har lest Tomas Espedal, Imot naturen. En liten bok om lykke, men mest om kjærlighetssorg og hverdagsliv og avgjørelser og tilfeldigheter og sånt. Riksmål, liksom, men jeg skjønner at det er bergensk.

Jeg har lest Merethe Lindstrøm, Dager i stillhetens historie, og måtte spørre mamman min om forfatteren ikke så veldig ung ut på bildet på innsiden av boken til å ha hatt barn selv på sekstitallet, før jeg skjønte at det faktisk blir gitt ut norske samtidsromaner som ikke er selvbiografiske. Sjokkerende! Hvor er VG-overskriftene når vi trenger dem?

Jeg har lest Kristopher Schau sin På vegne av venner, så intenst tema at det gjør vondt i magen. En av prestene sier i en av begravelsene at selv om ingen har kommet i begravelsen, som er arrangert av kommunen og hvor ingen har møtt opp, så har mennesket som blir begravet rørt ved mange liv, folk som kanskje ikke visste om begravelsen eller som ikke hadde anledning til å komme. Men hvordan vet vi det, hva om noen bare blir glemt, noen som ingen husker? Vondt-i-magen-tanke.

Og så leser jeg Morgenbladet og Klassekampen og nesten ingen nettaviser, og jeg savner de ikke ett øyeblikk.

Og innimellom leser jeg Knaus. Men kjære Knaus, halvparten av siste bind kunne vært kuttet, og likevel hadde det vært hundrevis av sider igjen som kunne vært utelatt. Men jeg er jo glad i Knaus likevel, selvfølgelig. Bare ikke så glad i konsulentene, for konsulentene er dessverre litt for glade i Knaus.

Aberystwyth

2011-12-05T20:00:00.000+11:00

Det _er_ stavet riktig, og togkonduktøren lærte meg å uttale det rett også. Og så fortalte han meg om sine favorittjoggeruter i de walisiske fjellene, og at det koser 5p for en plastpose i Wales.

Wales var snakking om livet og baksnakking og sladder og vandring på sjøpromenaden og togpanikk og sexually harassed pandas og gå-ut-av-kinosalen-midt-under-filmen-fordi-filmen-var-så-himla-dårlig og et nedlagt universitet og og et ikke-nedlagt universitet og et bibliotek uten bøker og et bibliotek med bøker hvor kronjuvelene var gjemt under annen verdenskrig og the oc og åpne-alle-lukene-til-flaxloddadventskalenderen og ruiner og kaffe og øl og sushi og snorking og engangskamera og nasjonalromantikk. Fin ferie.

Beboelighet

2011-12-02T04:58:00.001+11:00

Jeg leser nrk.no -> Vitenskap og teknologi -> Astronomi og romfart.
Jeg er ferdig med studiene for i år, og det er viktig å lære noe nytt hver dag, eller man lever så lenge man lærer, som Runa tvitrer.
I dag har jeg lært at Saturns måne Titan er den mest beboelige (bra ord) verdenen i solsystemet vårt.


Titan ser sånn ut, ifølge nrk og wikimedia

Titan er på førseplass på listen Planet Habitability (ikke så verst ord på engelsk, heller) Index, mens eksoplaneten Gliese 581g er på førsteplass (andreplass, etter Jorden selv) på Earth Similarity Index.

En eksoplanet (jeg trodde også det stod eksosplanet først. Men dessverre.) betyr en ekstrasolar planet, og det betyr en planet som går i bane rundt en annen sol enn Solen. Og ved å skrive det fikk jeg selvfølgelig Døden på Oslo S-sangen på hjernen med en gang.

Her er en av kommentarene til artikkelen:

Så fint at alle er enige om at det er hyggelig å lære noe nytt hver dag.

(Og ja, nå lagde jeg nettopp en nettsak om til en bloggpost. Litt som i gamle dager da man lagde helleristninger basert på en opplevelse fra virkeligheten. Utenom at dette bare er stjeling.)

Hvor ble det av deg i alt mylderet?

2011-12-01T00:44:00.000+11:00

Buzz og Bjarte

Å, den fine norske folkesjela. Den er best.

Siste skoledager

2011-11-29T22:11:00.001+11:00

I dag i forelesning snakket foreleseren om essayet mitt. En instant kopp med lykke for enhver student. Hvem har vel ikke lyst til å bli assosiert med slaver og selvmord.

I fascisme snakket vi om far-right populism, type the Progress Party. Det var både flaut og underholdende for min del. Jeg må slutte å føle trang til å forsvare the Progress Party når jeg er i utlandet. (Type: folkens, det er jo ikke så ille, da.) Jeg må slutte å ta det som et personlig angrep når folk i utlandet snakker om far-right populism i Norge, men jeg kunne ikke la det stå uimotsagt at Sverige liksom er unntaket på far-right populism i Skandinavia. Det er visst en diskusjon det ikke er mulig å unnslippe, verken med fulle australiere foran en pub i Tokyo eller i et forelesningsrom i en gammel kirke i Glasgow. Heldigvis var alle enige om at Danmark tross alt er verst. Og så følte jeg meg litt bedre etter at foreleseren innrømte at BNP har en stor tilhengerskare i området han kommer fra.

I slaveri snakket vi om Stockholmsyndromet. Begge skandinaverne i klassen lyste opp når vi hørte det nevnt. Det er liksom vårt syndrom da, Stockholmsyndromet. Go Skandinavia.

De siste skoledagene i semesteret er som oftest kosedager, og det er de her i Glasgow og, selv om lærerene ikke tar med studentene ut for å drikke øl istedetfor å ha time, slik de gjør i Melbourne.
Men det kjipeste med siste skoledager rett før man skal flytte fra byen er at man alltid møter noen skikkelig kule folk. De folkene i klassen man ikke helt har snakket med før, og så plutselig finner vi ut at vi faktisk kommer skikkelig gått overens. I slike stunder tenker jeg at nomadelivet kanskje er litt oppskrytt, bare litt.

Utsikt (Eller: En dag i livet til en student som har eksamen om en uke)

2011-11-26T02:10:00.001+11:00

Berit var på besøk her i Glasgow, og (tror jeg).

Og så dro hun til Norge.

(Jeg skal slutte å være en sånn bildeblogger snart, altså. Jeg lover. Jeg er bare litt lei av eksamenstid.)

Takksigelser

2011-11-25T01:27:00.001+11:00

To av de jeg bor sammen med er amerikanere, og idag er vi thankful og grateful: det er Thanksgiving. Thankful og grateful er det også en stor del av facebookvennene mine som er, ifølge newsfeeden min (en overdrevent stor del, slår det meg, siden jeg tross alt ikke studerer i USA, og egentlig ikke burde hatt alle disse amerikanske vennene).
De er alle takknemlig for sånne kjedelige ting som venner og familie og loved ones generelt.

Gresskaret vårt mens det venter på å bli pai

Jeg har aldri vært den største forkjemperen for å innføre alle mulige amerikanske feiringer i Norge, men det er noe med det å ha en dag hvor man sier hva man er takknemlig som egentlig virker ganske ålreit.

Idag er jeg takknemlig for:

at jeg har en venn som gjør fransk muntlig til en fest, når det egentlig er den kjedeligste timen i hele verden, og som tegner karikaturer av læreren til meg
at det ikke begynte å styrtregne før rett etter jeg gikk inn døren
at selv om alle vaskemaskinene var fulle når jeg gikk til vaskerommet for å vaske klær, kom det en jente for å hente klærne sikkert akkurat når jeg kom så jeg ikke måtte gå hele veien tilbake til leiligheten med alle klærne mine
at jeg bor sammen med folk som vet hvordan man lager gresskarpai
og så familie og venner og sånt da, seff.

Moses

2011-11-24T03:34:00.001+11:00

Jeg holder på å skrive et essay om kvinnelige slaver og opprør, og jeg skriver blant annet om Harriet Tubman. Harriet Tubman klarte å rømme fra slaveherren sin i Maryland til nordstatene, men kom tilbake til Maryland gang etter gang for å redde familiemedlemmer, og etterhvert også andre slaver, og ta dem med seg over grensen til nord. Hun frigjorde omkring åtti slaver før det ble påbudt for alle i nordstatene å sende rømte slaver tilbake til sør, og det derfor ikke ble mulig å rømme til nord for frihet lenger.

Moses

Slavene kalte henne Moses. Det er så utrolig, hun er ikke en sånn hverdagshelt som lokalavisene skriver om, men en ordentlig en. Og så var hun spion under borgerkrigen. Det er ikke tull.

Om forskjellen på historie og sosiologi

2011-11-21T05:30:00.001+11:00

Når man er en distré student selv, som deler leilighet med andre distré studenter, og det eroppgaveleveringstid og alle generelt sett er enda mer distré enn depleier, da er det én ting som gjør deg skikkelig glad, og det ernår noen av de du bor sammen med har husket å kjøpe dopapir rettfør det er helt tomt.

bell hooks.

Ellers leser jeg bell hooks, som er, av mangelpå et bedre uttrykk, så sinnsykt kul. Jeg jobber med en oppgave somforeløpig har den absurd tabloide tittelen Sex and Slavery, hva kanjeg si, jeg savner visst News of the World skikkelig mye for tiden. Ikke nok tabloide overskrifter i livet mitt ellers, tydeligvis.Uansett, det jeg egentlig ville spørre om, altså hele verden oghele internettet, er: Hvorfor er bøker om slaver som er kvinner sosiologi,mens alle andre bøker om slaver er historie? Jeg oppeholder meg somoftest på Level 8 History-etasjen til mitt kjære2,5-millioner-bøker-bibliotek, men når jeg skal finne bøker tildenne oppgaven, så er de bare å finne på Level 6 Sociology.Oppriktig spørsmål, kjære verden.

Hurra for blogg

2011-11-19T23:53:00.001+11:00

19. november 2006 var jeg femten år, men fjortis inni meg, selvfølgelig, og jeg skrev det første blogginlegget mitt. Jeg kan ikke akkurat si at bloggen har fulgt meg gjennom tykt og tynt siden den gang, men den har fulgt i et slags rykk og napp, rundt omkring tjue ganger i året i følge arkivet. Nå har jeg blitt så gammel at jeg synes tjue år er himla ungt (på en bra måte), og så gammel at jeg skjønner at det å føle seg voksen akkurat betyr at man ikke er det. Og det er fint.
I dag stilte jeg vekkerklokken min på 05.33, og spratt opp av sengen for å drikke mange kopper kaffe, skrive essay om hvordan liberalisme og antisemittisme er connected, og høre på George Gershwin. Da følte jeg meg voksen, daa. Når man har blitt så gammel at man klarer å stave Gershwin, liksom.

Gersh. Søt, a?

Dessuten, å skrive essay grytidlig på morgenen er et evig filosofisk diskusjonstema blant studenter - betyr det at du er skikkelig committa, eller bare at du begynte å jobbe med essayet ditt rent for seint?
En person som sikkert kunne svart på det, var Freud. Freud mente at Holocaust skjedde fordi nårgutter og menn skiftet sammen i garderoben oppdaget ikke-jødene atdet var noe annerledes med jødene et sted under beltestedet, og detskremte ikke-jødene så mye at det eneste de kunne svare med varmassemord. I tillegg til at sønnene selvfølgelig vil drepefedrene sine, da, og da var det lettere å drepe jøder istedet. Kjære Freud. Altså. Som alle studenter av sånne derre soft sciences tror jeg selvfølgelig at psykologi er noe skikkelig avansert og vitenskapelige noe, men. Dere. Freud, ass.

Telegraph to French

2011-11-19T17:27:00.001+11:00

Kjære fransk. Hvorfor har dere såsinnsykt mange pronomen?

I Paris ble bokhandlersjefen til Manonuvenn med meg fordi jeg hadde lært meg engelsk istedetfor fransk, ogjeg ble forskrekket fordi jeg trodde sånneverdensspråkfranskmennfantatikere var en myte. Han kjeftet faktiskpå meg ganske mye, men jeg trodde selvfølgelig han var veldighyggelig, så jeg smilte i vei, før mon amie begynte å oversette. Så mye for språktekke, liksom.

Ikke alt fransk er teit, selvfølgelig. Å spise makroner i parken ved Louvre med en parisienne en søndags morgen og se på båtene til småungene er, for eksempel, ganske fint.

Men kjære fransk, alvorlig talt, jeg har oppskriften klartil dere. Hva med litt færre pronomen? Og litt færre verbtider? Oglitt færre preposisjoner? Og så bare litt enklere uttale? Og såhar dere nok et verdensspråk snart skal dere se. Værsågod, jegprøver bare å hjelpe.

Ting å gjøre når man er litt småsyk

2011-11-15T19:28:00.001+11:00

Se på Hans Olav Brenner
Sitte under dynen og lese bok
Drikke kaffe og lese avisen
Være på forelesning og ha sweetchilite på termoskopp
Riste brødskivene litt for lenge så de blir litt for brent
Høre på jazz
Lese oppskrifter på høstgryter
Skrive lister over ting å gjøre etterhvert
Ha på ullsokker, ullvotter og ullgenser selv om det er varmt inne
Dusje litt for lenge med litt for varmt vann
Skype med mamma og pappa og lillebror om verdens minste solsikke og verbet å mikre
Sove litt ekstra lenge

"For å si det sånn, det er en sexy bro"

Hvis det å være litt småsyk egentlig høres litt fristende ut, så anbefaler jeg å få brannalarmen til å gå klokken åtte om morgenen så man må stå ute i pysjamasen tre kvarter en vintermorgen. Og så er det lov å gjøre noen av punktene uten å være litt småsyk også, da.

En mandag i november

2011-11-15T00:57:00.001+11:00

I dag etter forelesning løp jeg opp alle trappene til 8. etasje i biblioteket og lånte så mange bøker at ikke alle fikk plass i vesken og jeg måtte bære noen under armen, og blant bøkene var det både Sartre og Marx, og så hadde jeg i tillegg en termoskopp i hånden og prøvde å ta imot alle mulige løpesedler rundt omkring på campus, og da følte jeg meg mer enn noengang før som en student.

I blant når man har tatt for mange notater blir alt speilvendt.

I helgen spiste vi frokost på en liten fransk kafe som hadde store plakater med reklame for 20% avslag for studenter, men når vi skulle betale fortalte mannen oss at det bare gjaldt fra mandag til onsdag, men vi fikk ihvertfall feiret 11.11.11 klokken 11:11 og drukket våre kaffer og snakket om forskjellen mellom den nordlige og den sørlige halvkule. Etterpå så vi på lampekunst og kortfilm om en gullfisk som ble fryst ned og vekket til live igjen og lærte om fototerapi, og så var vi innom både en kirkegård og Jamie Oliver og diskuterte Don't Stop Believing og Jamies matsmak. Etter alt det trengte vi selvfølgelig noen mugger med health&beautydrinker. Og til slutt fikk vi komme inn på konsert under jernbanestasjonen og høre om My Six Days on Coke og høre litt på Stephen og the Jicks og bli dyttet en del av to tvillingskinheads og bli litt døve og glade. Og resten av helgen hadde vi tid til soling i botanisk hage og nattvandring utenfor slott og å take drugs, men ikke global warming, seriously.

Litt blogg igjen

2011-11-09T07:49:00.004+11:00

Jeg sitter i Skottland, Glasgow er borte i tåken og det er iskaldt i leiligheten vår fordi heateren vår selvfølgelig sluttet å virke akkurat da det ble kaldt ute, og jeg ser på NRK Nett-tv. Jeg ser på Taxi, som jeg ikke klarer å slutte å fnise av, og jeg ser på Brenner – Historier fra vårt land, fyr-i-peisen-kosemoseoverdoseprogram. Jeg mener, Hans Olav Brenner, vil du gifte deg med meg? Type et sånt program som man smiler til macen av, selv når man har på votter inne. Og iblant ser jeg rundt på rotet på skrivebordet mitt og liker det. Og det er akkurat den ene dagen i november hvor jeg har skrevet ferdig og levert et essay, og skal begynne på et nytt et imorgen, og nettopp har fått tilbake et annet, og føler meg i det hele tatt som en vellykket student. Mens jeg venter på en ny episode av Trygdekontoret (jeg lover, det kommer helt sikkert en liten historie her etterhvert om fra-hat(eller pute-foran-ansiktet-kleint)-til-elsk-prosessen), ser jeg litt på siste sesong av The Wire. McNulty har tilta, så søt. Og så gjør jeg sånne flinke planlegge-framtiden-skrive-epost-greier, også. Og det er sånn cirka livet mitt akkurat nå, en slags minioppdatering for en slags bloggjenopplivelse (uten for mange løfter om mer).

Husker dere for lenge siden da jeg drømte om vakre universiteter? Drømmer kan bli virkelige, liksom, hvis dere stay in school og ikke bruker for mye dop og sånn. Dagens anbefaling.

Det beste med å være utvekslingsstudent – så langt

2011-01-13T05:08:00.003+11:00

Ingen akademiske forventninger av deg whatsoever. True story: Prof 1: Jeg har satt deg opp i en seminargruppe på fredag, *ser opp fra arket*, å nei vent, du er jo utvekslingsstudent, selvfølgelig skal du få slippe å ha timer på fredager. Og ikke på mandager heller, så kan du få sovet ut litt etter helgen. Ane: Eh. Ok.

Å bli kjent med 100 nye mennesker på to dager var litt slitsom. Å møte folk du kjenner rundt hvert eneste hjørne på campus er rett og slett gjennomført fint.
Nevnte jeg: ingen karakterer? Ingen. Karakterer. Et helt år.
True story: Prof 2: Åja, du er utvekslingsstudent? Hvis du vil kan du få slippe eksamen, du kan heller skrive et essay om det du vil akkurat når det passer deg. Ane: Eh. Ok.
Å få være fra både Australia og Norge, å få være Europeekspert og bo-langt-hjemmefra-ekspert og snøekspert og reiseekspert og alt annet amerikanere går utifra jeg er ekspert på.

Nevnte jeg: å få reise minst annenhver helg? På fem minutter mellom to forelesninger i dag fikk jeg bestilt billetter til både Amsterdam og Bratislava i begynnelsen av februar, hurra!

Og også: Skotsk er fantastisk. Hvem kan ikke være fornøyd med livet når mannen på butikken sier: do yer won a wee bag wid dat, dear?

Apropos reising

2010-12-21T02:28:00.003+11:00

16. juni: Konnichiwa Japan!

Book en deit

2010-12-19T23:57:00.008+11:00

I januar begynner mitt Europa-år, og siden både Melbourne Uni og jeg er veldig for internasjonal erfaring, får jeg ingen karakterer, og derfor har jeg tenkt å bruke året til å toure Europas metropoler, for å gjøre opp for halvannet år 16 000 kilometer fra verdens midtpunkt.

Akkurat nå er stedene på listen noe sånt som: Plymouth, London, Bath, Manchester, Budapest, Berlin, Leiden, Helsinki, Bologna, Paris, Bratislava og noen søndagsturer til Loch Ness for å finne sjømonstre og bli rik (for å finansiere litt mer reising).

Og så kan ikke dere som bor i gamlelandet bli med på noen eventyr til nye og ukjente steder?
Jeg har for eksempel alltid hatt lyst til å besøke Wien, hvem er med? Eller St. Petersburg? Eller til Montenegro, hva enn en by heter der?

Hva med Disneyland?

Ellers har jeg planlagt å ha mestret skotskengelsk ca 26. januar, så fra da av er det bare å komme på besøk, så skal jeg oversette for dere.

Altså, bloggposten oppsummert, jeg har vært i Norge litt mer enn en måned, og jeg begynner å bli klar for å reise litt igjen! Jeg skjønner ikke helt dette med at det er mulig å flytte hjemmefra uten å bruke 38 timer på reisen, så jeg skal prøve mitt beste på å ta all reisetiden jeg mister igjen på litt spontanreising rundt omkring i gamletraktene som er Europas storbyer.

(Jeg satser på at Google ikke bryter gjennom bloggens antigoogleskjold og finner overskriften på dette innlegget, men hva vet jeg, det kan jo være at det er kjekkere enn det høres ut med litt oppmerksomhet fra sjekkesiderpåinternettetbrukere)

Ane forvirrer barnehagebarn

2010-12-14T20:39:00.002+11:00

Ane: Og hva skjer hvis man flyr enda lengre enn til himmelen?
Barn 1: Da kommer vi til Verdensrommet!
Ane: Jaa! Og hva er i Verdensrommet?
Barn 2: Gud!
Ane (forvirret): Hæ? Nei. Gud finnes ikke.
Barn 2 (enda mer forvirret): Jo (i et Ane-selvfølgelig-visste-du-ikke-det-tonefall)
Ane: Hø. Det tror ikke jeg noe på.
Barn 1, 2, 3, 4: (Det-er-ikke-mulig-å-betvile-noe-som-er-sant-blikk)
Ane: Ååkei. Men vet dere noe annet som finnes i verdensrommet?
Barn 4: Månen!
Ane: Jaah! Har dere ikke lyst å bli astronauter og reise til månen? Det har jeg lyst til!
Barn 2 og 3: Det går jo ikke an å reise til månen! (ler)
Ane (forvirret): Hæ? Selvfølgelig går det an å reise til månen! Det har til og med vært astronauter som har gått på månen, og hoppet på månen!
Barn 1, 2, 3, 4: (Tvilende blikk)
Barn 1: Men det tar jo hundretusenmillioner år å reise til månen!
Ane: Det gjør det vel ikke! Jeg lover at det går an å reise til månen! Bare spør de andre voksne, hvis dere ikke tror meg!
Barnehageassistent 1: Alle sammen! Nå er det tid for å synge Et barn er født i Betlehem!

Livet uten macen

2010-10-10T15:24:00.013+11:00

...trodde jeg var en umulighet.

Men livet uten mac og internett er bekymringsloest og soling i hagen og endelig lesing av boeker igjen.

Og ja, jeg gaar fremdeles paa skolen, enn saa lenge, og jeg har fremdeles (sporadisk) skolearbeid, og da hjelper det aa ha housemates med mi casa es su casa-filosofi, men jeg har bestemt meg for at selv om svaret paa alt finnes paa google, er ikke internett svaret paa alt. (Og ja, for dere kverulanter blant leserne, huset til housematesene er noedvendigvis huset mitt ogsaa, siden vi bor i samme hus og alt det der. Kunstnerisk frihet og litteraert virkemiddel og spraaklig bilde og saant).

For tiden er jeg paa internettrehab and im not saying no, lixxom.

Istedet inviterer vi paa fest, diskuterer om det er ok eller ikke at katten vaar dreper fuglene i hagen vaar, drar paa stranden og skriver egyptiskmiddelalderhistorienotater paa the old fashion way, i skriveboeker.

Og saa planlegger vi aa leie van og reise up north de siste ukene mine her, men foerst maa universitetet bestemme seg for om de synes grunnene mine for aa reise til Norge saa tidlig er compelling og compassionate nok. Selv synes jeg at jeg var ganske idiot som glemte aa tenke paa hvor fantastisk sommer er naar jeg bestilte billettene midt i vinterAustralia, men jeg proever aa huske paa at jobbing i Norge betyr enda mye mer reising in da future, om enn det er temmelig kraftanstrengelse aa huske paa akkurat her ute i hagen i solen.

Dette er en anmeldelse av livet uten internett, og internettsabbaten min har faktisk hatt saa overbevisende effekt paa min mentale helse at housematesene er misunnelige og proever seg paa litt internettsabbater de ogsaa. Saa lenge det ikke har skjedd noe nytt paa facebook, selvfoelgelig.

Her skulle det egentlig vaert et bilde av stranden, men jeg skjoenner ikke hvor hoeyreknappen er og pcen er paa spansk og housematen har gaatt paa skolen. Det er ingen mac, liksom. Men bruk fantasien og vaer misunnelig, vaersaagod.

(Og ja, igjen til dere kverulantene, selvfoelgelig kunne jeg ikke ha blogga uten internett. Internett er qlt, jeg har ingen planer om aa bli avholdsmenneske, dette er en noedssituasjon som jeg aldri frivillig hadde gaatt inn for, men hey: noedssituasjoner bringer jo fram det beste i folk, sier Churchill. Og jeg fikk straalende karaker paa Churchillessayet mitt, saa litt maa jeg ha forstaatt av filosofien hans).

Wolverine Jasmine Playita Li Chambers

2010-10-06T00:08:00.000+11:00

Si hei til katten!

Sommer, sol og søndag

2010-09-26T20:23:00.015+10:00

Å. Det har blitt sommer i Melbourne.
Jeg våknet til strålende sol og en meksikaner som stekte pannekaker. Mens meksikaneren styrte på kjøkkenet, bærte jeg og amerikaneren stoler fra the front porch til hagen vår, og fant et stort, fint spisebord i skuret vårt, som aldri slutter å overraske oss. Forrige helg fant vi for eksempel et fullt fungerende do i et rom vi aldri hadde gått inn i, komplett med toalettpapir og lampe i taket.
Meksikaneren har aldri laget et eneste måltid, så vi hadde noen nervepirrende minutter mens vi ventet, men kombinasjonen meksikaner-som-aldri-har-laget-mat og amerikanskpannekakemix er absolutt å anbefale.

Vi drakk kaffe og spiste pannekaker med honning og hørte på Beatles mens vi planla barbien vår for neste helgs footy grand final rematch (i AFL har ingen funnet opp ekstraomganger og straffesparkkonkurranser, så når finalen ender uavgjort, blir det likesågodt en finale til). Vi følte nemlig vi var skikkelig aussies igår da vi så hver quarter av kampen på en ny pub, og endte opp til slutt opp på Fed Sqaure med hundretusenvis av australere, men vi har bestemt oss for at vi ikke blir quintessential australske før vi inviterer til bbq i vår egen bakhage.

Etter frokost tok vi på oss flippfloppene våre (forrige semester lærte jeg meg til å si thongs, men etter å ha bodd noen måneder sammen med en amerikaner har jeg avlært meg det igjen), og gikk ut på vandring i nabolaget for å finne en bruktbutikk med en 20dollarssykkel.
Landlorden vår har nemlig gitt 40 dollar til husholdningskassen vår, og siden vi allerede har kjøpt oppvasksåpe, følte vi at vi trengte en familiesykkel nå som alle i huset plutselig har blitt employed, og ikke har lyst å bruke våre nyervevede lønnsslipper på å kjøpe trikkebilletter for å komme oss til jobbene våre. (Vi har selvfølgelig funnet to sykler blant alle skattene i bakhagen vår, men de er så rustne at de rett og slett har begynt å falle fra hverandre)

I flippflopper og med en 20dollarseddel i lommen gikk vi rundt i nabolaget og snakket om hvordan politiet skulle klare å identifisere oss hvis vi døde på ferden, og så planla vi bursdagsfeiring for franskjenten når hun kommer tilbake fra sologsurfelivet på andre siden av Australia. Hver bruktbutikk hadde akkurat én sykkel til 20 dollar, men alle 20dollarssyklene hadde ødelagte dekk, og vi hadde jo ingen flere penger å bruke på sykkel etter å ha brukt 20 dollar på å kjøpe sykkelen, så til slutt måtte vi gi opp sykkelletingen og gikk på butikken og kjøpte 4dollarspizza istedetfor.
Så spiste vi pizza i solnedgangen, mens vi snakket om methlaben i nabolaget til meksikaneren og hørte på Ane Brun.

Og sånn var var årets første sommerdag i Melbourne, selv om det egentlig bare er en uke siden First Day of Spring. Jeg er midt i springbreaken min, og lager litt blogg som skal lære foreldre å lære døve kidz å lese, og så skriver jeg litt om al-Azharmoskeen i Kairo, men for det meste henger jeg med housematesene og vår extended family.

Men bloggen var ikke død

2010-09-02T13:04:00.006+10:00

Ok, blogglivet lider litt for tiden, men det er selvfølgelig fordi reallifelivet går bra.
Livet mitt er sånn her for tiden:

Spotify. Jeg regner med at cirka 2/9ende deler av livet mitt går med til å stirre på spotifyen mens jeg tenker på at jeg burde gjøre noe. Men så kommer en av vinmonopolreklamene på, og så blir jeg så avledet at jeg blir sittende foran spotifyen noen timer til.
Fjorten tusen ganger takk til Runa (?) (rekk opp hånden, værsåsnill. det var et gratiskaffepåBancoRottotips, var det ikke? hukommelsestapflauhet.) for løsningen på spotifys backpacker -og utenlandsstudentfiendtlige "det er ikke lov å være på ferie så lenge"politikk.

Jobbintervju. "Hei, er du fra Norge? Jeg jobber på et sted de leter etter nordmenn", sa en venn av en av housematesene tilfeldigvis til meg, og plutselig befinner jeg meg i verdens råstiligste bygning i Melbournes beste businessdistrikt og snakker om hvordan jeg paid attention to details når jeg stengte kafeen, om en gang jeg gjorde noe utover vanlig kundeserviceforventninger, og om hvordan jeg iblant sluttet å smile når det var veldig seint på kvelden og hvordan jeg iblant leverer inn essay som ikke er like bra som de burde være. Og så skrev jeg et brev til Joe og beklaget at vi ikke hadde betalt han og at kundeservice hadde oppført seg frekt mot han.
Jeg er ikke verdens beste jobbintervjukanditat, akkurat, men. Jeg fikk jobben.

Malaysiatur. Tips fra fremmede er en litt (bekymringsverdig) stor del av livet mitt for tiden. Du vet du har nådd en slags grense når du møter en jente som heter Shoe i en mørk og bråkete pub, og følger alle reisetipsene hennes til punkt og prikke.
Malaysia reddet Mathilde fra fryseihjeldøden, og reddet meg fra en uke med essayskriving (les: forskjøv essayskrivingen så jeg nå har fire essay å skrive på to uker).
Det var sol, det var strand, det var snorkling, det var (suksessfull) stalking. Det var backpackere og backpackere og backpackere.
Det var ingen dopapir og ingen elektrisitet om dagen og ingen butikker.
Det var forbudte bøker for Mathilde og galehusbøker for meg.
Det var så endeløs misunnelse av jorden(/asia)rundtpåetårbackpackerne og historiene deres og planene deres at reiselengselen ble sterkere og mer overdøvende enn noensinne.
Hvem skulle trodd dette kom til å bli resultatet av å møte en jente som het Shoe på pubtur?
Bildet er stjålet av Mathilde og tatt med hennes råkule barbiekamera.

Vinterferie

2010-06-24T18:03:00.007+10:00

Idag våknet huset klokken fire.
Vi så the Socceroos vinne sin første World Cup-kamp, og vi så dem ryke ut av World Cupen.
Så gråt vi litt og klemte litt, og så reiste housematesene mine fra meg, ut på eventyr i den australske villmarken.
Noen timer senere fikk Australia en ny statsminister. Plutselig. Som i: plutselig. Jeg har en "ok, du må forklare meg hva som skjedde"-deit med en australian politics-student på lørdag, til da kan jeg fortelle dere at hun heter Julia Gillard, er Australias første kvinnelige statsminister, har rødt hår, liker å spise middag med Ehud Olmert, og har vært med i Are You Smarter Than A 5th Grader (det er hun ikke. Smarter than a 5th grader, altså).
Noen timer senere hadde jeg den letteste eksamenen jeg noensinne har hatt, og da mener jeg av absolutt alle eksamener jeg har hatt, inkludert multiplikasjonstabellen (ikke at jeg noensinne bestod multiplikasjonstabellen, så igrunnen er vel faktisk det den vanskeligste eksamenen jeg noengang har hatt).
Go nestenjuks som blir avslørt og professorer med fantastiske rettferdighetssanser som mente at det beste ville være om alle studentene fikk se eksamenen på forhånd (!)
Nå skal jeg feire ett år som student i tre dager, før jeg skal vandre rundt i 16 timer på flyplassen i Beijing, og prøve mitt beste på å snike meg ut i Kina uten visum.

Her er litt av den australske wildernessen vi så på roadtrip på mandag

Swot Vac

2010-06-01T13:35:00.008+10:00

Etter å ha feiret slutten av semesteret syv dager til ende, ble det plutselig tid for litt alvor igjen.
Visste dere foreksempel at the British East India Company ble opprettet i 1600? Sånt lærer man når man må øve til multiplechoiceeksamen om the Developing World.
Og visste dere at det faktisk er mulig å sjekke om noen har ignorert venneforespørselen din på facebook? Sånt lærer man når housematen din i et moment av modighet legger til en person hun kanskje ikke skulle ha lagt til, og vi bruker kvelden på å slette og sende hverandre venneforespørsler.
Eller at de ikke har Melodi Grand Prix i Italia? Jeg har aldri sett noen bli så fascinert av noe noengang.
Dessuten er vi som de eneste hjemmeværende i gaten vår, også de eneste som fikk aldri så lite panikk når vannet plutselig var forsvunnet fra vårt kjære hus, og vi måtte begi oss pysjamaskledd ut på en barbeint ferd for å finne en kul australer med refleksvest. Akkurat samtidig som våre tre største drømmer i verden var å få dusje, lage pasta og vaske klær.
Vi har også fått internettupgrade av vår kjære landlord, og det feirer vi sånn her
mens vi venter på 13. juni.

Procrastination

2010-05-08T23:41:00.007+10:00

Hei, jeg heter Sean Connery og iblant kaster jeg hatten min i metallgitre slik at jeg kan electrocute folk jeg ikke liker.
Ja, litt for mye James Bond i helgen, og litt for lite essayskriving.
Og litt for mye Glee.
Og litt for mye dårlig samvittighet fordi jeg ikke har nok fantasi til å lage en dialog om en fest med muchísimos problemas hvor bestevennen min satte fyr på gardinene (les: spansk muntlig eksamen).
Og litt for bra selvinnsikt til å ikke helt skjønne hvordan et essay som sammenligner rollen til kvinner i Rolandskvadet og Bertolt Brecht skal kunne føre meg videre i livet.
Dessuten er Hot Fuzz på tv, og etter klokken åtte kan man ikke gjøre lekser, har mamma sagt.

Papegøyer og bitterhet

2010-05-04T10:51:00.003+10:00

Jeg leser om Holocaust, og for de som lurte, det er ikke hyggelig.
Og så skriver jeg essay om helsesystemet i Cuba, det er litt hyggeligere.
Og så lærer jeg spansk, og det er både hyggelig og ikke hyggelig. Hyggelig fordi jeg liker spansk, og ikke hyggelig fordi jeg for tiden er skikkelig dårlig i spansk.
I dag klarte jeg også å fornærme meg selv, fordi jeg tenkte stygt om papegøyene i hagen. At det bor papegøyer i hagen min, bør være en konstant maxkulheltsfaktor, men i dag tenkte jeg i et bittert øyeblikk at det hadde vært fint om de kunne slutte å skravle litt. Og nå angrer jeg.
Hvis jeg begynner å irritere meg over at det bor flaggermus i hagen om natten, vet jeg at jeg har latt bitterheten gå for langt, og burde gjøre noe med den. Som å tøffe meg opp og skrive et av disse essayene som hoper seg opp i store bunker inne i samvittigheten min. Bitterheten er nemlig selvpåført, uten at det gjør meg ikke så utrolig mye mer fornøyd.

Og, velkommen etter tenker kanskje du, men, Holocaust. Herregud.
Jeg gråter i forelesningene mine, og av boken vi leser.
«We had learnt of our destination with relief. Auschwitz: a name without significance for us at that time, but it at least implied some place on this earth.»
Jeg som valgte et litteraturhistoriefag slik at jeg kunne få litt fri fra alt det triste i politikk -og historiefagene mine. Lettere sagt enn gjort, altså.

Og, enda et velkommen etter tenker kanskje du, jeg har oppdaget nettbutikker. Nå ble det en forholdsvis ekkel blanding av emner i dette blogginnlegget, men sånn er dagene mine. Først skrekkeligheter, så nettvinduhandling. På internettet har de alt, folkens, alt. Absolutt alt i hele verden. Heldigvis har jeg ikke nok penger til å kjøpe alt i verden, og det tror jeg sannelig at jeg er glad for.

Kryp og Krapyl. Det blir ikke noe bilde av flaggermusene, for de er her bare når det er helt mørkt. Og dessuten er de gigantiske og (for å være helt ærlig) er jeg litt redd dem.

Lister og telefonskrekk

2010-05-03T14:30:00.005+10:00

Før helgen gikk det plutselig opp for meg hvor utrolig mye jeg har å gjøre framover, og jeg fikk panikk. Men i helgen skrev jeg liste over alt som må gjøres, og panikken ble borte. Jeg er kanskje ikke verdens mest systematiske menneske, men jeg har skjønt for lenge siden at lister løser alle problemer.
For å gjøre meg selv enda gladere, fikk jeg til og med lov av meg selv til å skrive en bonusliste, og jeg følte at verden var full av disneyfugler og sukkerspinn.
Idag måtte jeg derimot leve ut en del av punktene på listen, og gjøre klart så jeg kan gjøre det framover, og det var ikke så lett.
Som at jeg i dag la på røret mitt i en telefonsamtale.
Jeg har telefonskrekk, så å forvente at jeg skal kunne klare å fortelle om nivået på den skriftlige engelsken min over telefon er litt for mye å forlange. I det hele tatt er det å forlange at jeg som søkte jobb over internettet må ringe arbeidsgiveren, for mye å forlange. Nå ligger telefonen min opp ned, skrudd på silent og slått av på pulten min.
Jeg skal aldri slå den på igjen noengang, og har overbevist meg selv om at det er voksent og selvstending å ta avgjørelser bare utifra om man føler seg komfortabel eller ikke.
Et annet bevis på voksenhet og selvstendighet er at jeg har rent for mye å gjøre, og har derfor bestemt meg for å ta opp bloggingen igjen.
Jeg har tydeligvis funnet oppskriften på et suksessfullt liv.
Hurra for de neste ukene med stress, svette og tårer, liksom.

Steinaldern

2010-03-27T23:58:00.003+11:00

Iblant føler jeg at Australia er litt steinalderen. Litt, ihvertfall.
Type:
Internett. Jeg ble så forskrekket når jeg var innom Norge på svippturen og oppdaget at superraskt internett ikke var noe jeg hadde innbilt meg, funnet på i drømme, eller noe som bare finnes i framtiden. I kollektivet må vi i tillegg passe på å ikke bruke opp internettet, for bruker vi mer enn 30GB i måneden slutter internettet å virke.
Internett 2. Hej, vi er Australia. Vi er skikkelig dødskule og demokratiske, med obligatorisk stemming og hele duren, så det er vel ikkeno problem hvis vi bare sensurerer internett litt? Bare bittelitt, liksom. Statsministeren vår snakker tross alt mandarin, kult om vi blir litt likere Kina slik at han får brukt språkkunnskapene sine litt mer.
I posten idag. I dag fikk jeg sannelig min hatt en sjekk i posten. Hadde det ikke vært for at denne lille papirlappen på en eller annen måte kan forvandles til skikkelig penger (altså til sifre i min nettbank), hadde jeg ledd hånlig. Ikke har bankkortene chip her heller, og de færreste småsjapper tar kort i det hele tatt.

Men så er det ting med steinalderen som ikke er så farlig likevel.
Det er kozemozeoverdozekos å henge opp klær til tørk ute i hagen, fordi vi ikke har tørketrommel, og det er like kos å ha housemates som leier How I Met Your Mother-sesongene på videoleiesjappe, slik at ingen blir fristet av det store skumle internettet, og slik at vi blir inspirert til pannekakesøndager.
Det er kos å ha en landlord som banker på en lørdag formiddag for å fylle fryseren vår opp med iskrem, og det er kos å våkne opp til at en eldgammel landlordslektning klatrer rundt i oliventreet vårt i hagen for å sanke oliven.
Også er det kos at internettet på universitetet er uendelig.

Vintersommerferie

2010-03-03T09:49:00.000+11:00

Snø, Knausgård, te, minijulaftener, kafebesøk, for store jakker, brevskriving, solnedgang klokken tre, kafejobbing, peisfyring, ullsokker, røde kinn, grovbrød (<3), instantly forkjølet, internett som faktisk virker, kulde, ivaraasenboxer, kafejobbingbesøk, spaghettiwestern, slaps, skrekkfilm, kremmerhusetsmågodt, midnattsvandringer, kp, midnattsprat, cinemateket, Knausgårdabstinenser, familiemiddager, nystekte rundstykker, fastelavnsboller, røde luer, sladring, mimring, høytopplesning, med hjarte på rette staden, hyttetur, skitur, Bergen, Bergen by night, nygårdsparken halv syv om morgenen, populærvitenskap, anekdoter, storebrorbesøk, intrigefortellinger, søndagsfri, snøengler, planmaking, Bergensbanen, mailing, pakker i posten, postkortvirvelvind utenfor Ark den ettermiddagen det blåste så mye og bokhandlerne hadde glemt å sette inn postkortstativet, fredagskvelder, lese-hele-dagen-dager, bestemor&bestefar&bygdøy, middagslaging, fyrstikker, muffinslaging, stearinlys, NSB, kafegåing, kafehenging, kjøkkenprating, nattcurling, elg i skinnegangen, Oslo, Oslo by night, snøfonn, spotifynetter, p2, pappapizza, friends, family og Petter Northug.

Jeg har kanskje hatt ferie siden november, og jeg var ikke helt sikker på om jeg kom til å overleve en temperaturforskjell på 50 grader, men noen uker med vinterferie i sommerferien var ganske fint det og.

Pausebilde

2009-12-18T22:22:00.003+11:00

Sånn ser jeg ut i solen mens jeg venter på familiebesøk.

Norge i nyhetene

2009-12-11T00:59:00.009+11:00

Det er kanskje ikke så rart at Norge er på nyhetene i Australia i dag, tenker du kanskje.
Det samme tenkte jeg, når jeg hørte Norway bli nevnt på TV mens jeg lagde middag (dårlig vane jeg har arvet etter min utflyttede flatmate, og for det meste er det eneste man får ut av å se på nyheter mens man lager middag alle utroskapene til Tiger Woods).
Jeg er sånn halvveis avhengig av å lese norske nettaviser (og whatsup med at alle nettavisene skiftet til akkurat det samme nye designet akkurat samtidig?), men idag ga jeg opp ganske tidlig når den første nettavisen jeg var innom hadde cirka søtten saker om fargen på skoene til Michelle Obama.
Derfor ble jeg gledelig overrasket, og Jagland sikkert temmelig skuffet, da nyheten om Norge på australsk TV handlet om noe så heftig kult som UFO-er.
Jeg har skrevet om aliens og sånt før, og no offense Mrs President og norske nettaviser, men dere må innrømme at det er så gjennomført mye kulere at Norge blir kjent for UFO-er enn for en viss Nobelkomiteformann.
Forrige gang Norge var i nyhetene i Australia handlet forresten saken om han derre fyren som smuglet levende slanger i poser rundt magen, og gekkoer rundt føttene.

I australske tvnyheter har nyheter fra Norge blitt en av de greiene man finner fram på slutten av en nyhetssending, etter oppramsingen av alle kriger og naturkatastrofer og terrorister og sånn, når ankermannen/damen sier: But to end on a happy note: *gladnyhet fra et mindre kjent sted/land*, så han/hun får anledning til å skinne med de hysterisk hvite tennene sine uten å virke rent for kynisk, og le litt av de derre morsomme utlendingene.

Eksamen number two, bloggbursdag og morgenstundhyllest

2009-11-19T12:42:00.001+11:00

Jeg har hatt eksamen number two, og det føles plutselig litt meningsløst å kunne 107 rettsaker utenat. Men det kan jo skje at jeg kommer til å få bruk for det en gang i framtiden. Not. Eksamen number two fant ikke sted i palasset, men i en prikkete halvskyskraper, the Spot. (Nei, det er ikke en forkortelse, den heter det. Fordi den er prikkete. Sånn går det når universiteter prøver å være oppfinnsomme).
Sånn ser den ut:

Heldigvis er den full av marmor innvendig, så overgangen fra forrige eksamen var ikke for stor.

I dag har forresten bloggen min bursdag.
Jeg prøvde å lese noen av de bloggpostene fra november for tre år siden, men jeg gikk tydeligvis på speed på den tiden.
I tillegg til at jeg har sluttet å gå på speed, og byttet ut Lost med Mad Men, gikk det også opp for meg at jeg ikke er slik en morgenhater lenger. Når jeg flyttet til Australia og hjemmefra og sånt, bestemte jeg meg for å endelig begynne å følge mamman min sine inderlige råd om å spise frokost. Og å ha morgenrytmer er faktisk fint og bra, selv om kaffen bare er instant og i ikeakopp (mamman min sitt ikke like gode råd var å la minipresskannen og lillemykoppen være igjen hjemme), og selv om avisene bare er på l'internettet.
Ok, kanskje det har noe med at jeg har ferie og bor i Australia og ikke trenger å stå opp klokken syv i et land uten sol lenger, men det er litt fint med morgener, og kanskje de har litt ufortjent rykte. Kanskje.

Eksamen number one

2009-11-12T22:25:00.007+11:00

I dag hadde jeg min første unieksamen, og det var bra ganger to. Både fordi det var lett, og fordi eksamenen var inne i denne gigantiske bygningen med malte tak og buer og et gigantisk åpent rom, som gjorde at det føltes som om vi hadde i eksamen i det Sixtinske kapell/på Hogwarts. Og fordi det var omtrent 3000 studenter der som gjorde forskjellige eksamener, og fordi palasset er nabobygningen til museet. Og fordi bygningen ligger midt i en park. Og fordi alle var så varme at alle tok av seg skoene/sandalene/flippfloppene og satt barbeint.
Koz.

Sånn ser det ut når man har eksamen i Melbourne.

34 grader

2009-11-09T19:26:00.002+11:00

Jeg elsker sommeren. Jeg tror jeg har blitt avhengig.
Kanskje hjernen prøver å gjøre opp for hvor mye jeg avskydde høsten i Bergen.

Før jeg kom her, hadde jeg omtrent 89 samtaler med slektninger og fremmede som gikk slik som dette:
Samtalepartner: Hva er planene etter videregående, da Ane?
Ane: Nei, jeg har tenkt meg til Australia
Samtalepartner: Australia! Å, spennende!
Ane: Eh. Nei. Australia er duzt. Jeg er ikke en sånn derre blond skandinavisk jente som skal til Australia for å studere samfunnsfag og bli brun, altså.
Samtalepartner: Eh, ok. Hva skal du studere da?
Ane: Uhm. Samfunnsfag.

Men nå gjør varmen meg så glad at jeg ikke klarer å ta innover meg at jeg har eksamen om noen dager, og å bli brun virker plutselig mye viktigere enn å få gode karakterer.
Ja, I know. Jeg har blitt en av de jentene.

Siste skoledag og aha-opplevelse

2009-10-29T00:10:00.001+11:00

I dag hadde jeg min siste skoledag (minus tre eksamener i november), og i morgen blir første stranddag.
Ting er litt i sluttemodus, det er mye hadetbraing til alle utveklingsstudentene, og litt mindre hadetbraing til klassekameratene som jeg jo kommer til å treffe på fra tid til annen neste år og. Jeg har nemlig lært et triks på mine tre måneder som student, og det er at hvis du noengang befinner deg på campuset til University of Melbourne og leter etter noen, så er det bare å gå etter lukten av den nærmeste gratis beer-n-bbqen, og der er de. Det slår bare feil de få gangene det er gratis beer-n-pizza istedetfor.
Og jeg har valgt fag for neste år, og jeg gleder meg allerede litt. Ganske mye, rett og slett. Selv om mitt elskhatuniversitet har byttet om på mine yndlingsfag bare for å få meg til å gråte og jeg må ta barenestenyndlingsfag istedetfor.
Og så hadde jeg en aha-opplevelse i går.
Jeg bruker 50% av basisstøtten min på å betale leie, og får 40% av støtten som stipend. Det betyr at pengene jeg bruker på ca absolutt alt av det jeg kjøper, er tatt ut av stipenddelen av levestøtten (ja, jeg vet du kunne snudd regnestykket på hodet, men det er jo ikke poenget).
For eksempel: Jeg har aldri likt å kjøpe klær, men alt blir så mye gøyere når jeg kan se på et skjørt og tenke: Dette skjørtet betalte den norske stat for.
Det blir rett og slett flere hakk gøyere å bruke penger i det hele tatt.
Prøv det du også, neste gang du skal ut på handletur.

Liksomhøst

2009-10-15T13:12:00.007+11:00

Selv om jeg skrev hvordan sommeren har kommet i forrige innlegg, så er ikke consistency noe for meg, og i dag leker jeg høst.
Det er ikke så vanskelig i oktober, siden jeg fremdeles er europeer innerst inne, og har litt problemer med å skjønne hvordan det skal bli jul om det ikke først har vært høst. Ettersom julesjokoladen allerede blomstrer i butikkene, skjønte jeg at noe måtte gjøres.

Det styrtregner ute, jeg drikker te og baker skillingsboller i ovnen. Det beste med å lage sin egen høst er at jeg ikke trenger å ta med de tingene jeg ikke liker. Jeg står ikke opp tidlig, jeg går ikke uendelig langt i klamme sko og våte sokker (jeg kan jo bare ta på flippflopper og la vannet skylle gjennom, liksom), jeg sitter ikke på skolen og holder på å dø innimeg av kjedsomhet, det er ikke så lenge til ferie at jeg får lyst til å sykmelde meg, sommeren er ikke så uendelig langt vekke at jeg er redd det aldri skal bli lyst igjen.

Men selv liksomhøsten klarer jeg ikke å ha helt kontroll over, jeg svir alle skillingsbollene jeg skulle lage til mine malaysiske venner, og jeg rekker bare en kopp te før jeg må løpe ut i regnet og øve på injuctions og void ab initio og substantial performance og duress.

Upd8: Skillingsbollene ble brent fordi jeg blogget, men nå skinner solen igjen og jeg solbrenner meg på balkongen og både høsten og business law er over for denne gang.

Oktober

2009-10-10T16:32:00.002+11:00

Sommeren har kommet til Melbourne.
Det er 30 grader ute.
Jeg har spist vannmelon og kaffe og is til frokost.
Jeg har vaert paa piknik i parken som ligger paa den andre siden av gaten fra bygningen min.
Ikke bare har vi en park rett over gaten, vi har ogsaa en courtyard med palmer, og en balkong med sol.
Jeg har blitt absurd solbrent selv med solkrem paa (hullet i ozonlaget og alt det der).
Jeg har faatt meg en ny gal australsk venn som kan de fleste konspirasjonsteorier, og det er ikke faa, akkurat.
Jeg kan 71 engelske og australske rettsaker utenat.
Og jeg skal spise falafel til middag.

Oktober har visst plutselig blitt min nye yndlingsmaaned.

Karma

2009-10-03T00:13:00.001+10:00

Dette er en historie om karma. Ja, jeg har en flatmate som har TVen på fra klokken ti på seks til tolv over elleve hver eneste kveld på samme kanal, og jeg har dermed blitt et slags sånt barn i Brave New World hvor jeg får masse inn i hodet mitt helt ubevisst, som for eksempel all dialogen i My name is Earl.

Det var en gang jeg fikk et svar fra et universitet om at jeg hadde en plass. Jeg søkte om støtte fra Lånekassen. Lånekassen sa ingenting. Jeg begynte å bli litt tom for penger i lommeboken. Jeg spurte Lånekassen om jeg kunne få litt penger. Lånekassen sa: ok, her er litt penger. Jeg sa: det er slett ikke nok penger, kjære Lånekassen. Lånekassen sa: så så lille piken, bare signer dette brevet elektronisk, send oss et postkort, og så skal du få litt penger nå og litt mer penger etterpå.
Å signere brev elektronisk, "enklere dialog med det offentlige", var ikke bare bare. Jeg hylte og skrek og klikket hysterisk på en tom skjerm sammenhengende i tre dager, til det plutselig stod: Gratulerer. Snart får du penger på din konto.
Og jeg våknet opp noen dager etterpå, hadde penger på min konto, og var så syk og fordervet at når jeg gikk på legevakten begynte jeg å besvime, og de måtte fange meg opp med rullestol og proppe meg full av medisiner og putte en ledning inn i armen min som var bundet fast i en pose full med en rar væske som visstnok var bra for meg.

Jeg lærte noe viktig den dagen. Penger fører ikke til lykke, og karma finnes. Karma funker ikke så veldig godt, for Lånekassen hadde jo fortjent litt divine straff mer enn meg, men karma finnes.

Kapittel 2 i historien:
Jeg sender melding til Lånekassen og sier: dere, det postkortet jeg sendte dere, hadde det ikke vært hyggelig om dere kunne sende svar snart?
Lånekassen: woops, kremt, det glemte vi, men det kan vi ikke si til denne jenten. Istedet sier vi "Kremt, kremt, søknaden din er nå behandlet, og gjeldsbrev er på vei. Signer elektronisk og bli gla".
Og jeg blir glad på forskudd og feirer på forskudd og bruker opp alle pengene på forskudd, men når jeg leser gjeldsbrevet er det slett ikke like mange penger som jeg hadde skrevet ned i postkortet.
Jeg sender melding til Lånekassen og sier: herreføkkingsgud, bruker dere en hjemmelaget valutakalkulator i Lånekassen eller? Jeg er helt alene i føkkkings Australia og trenger penga mine, ditt ekle lille vesen! Bare høflig, for sånn var jeg på den tiden.
Ja. Så sender jeg en mail til pappan min og sier at han nok aldri kommer til å få pengene sine tilbake. Pappa svarer: jaja, det var akkurat like mye som ytterveggen på hytten koster, vi får vel heller strikke oss noen tjukke soveposer og ønske oss litt flere ullsokker til jul. Jeg sier: kan vi ikke heller la være å ha tak, så kan vi ha en cabriolethytte, jeg har hørt det skal være veldig 2009.

Og så får jeg svar fra Lånekassen. De sier: "Betaler du mindre skolepengar enn det beløpet du har fått i skolepengestøtte, må du melde frå til Lånekassen snarast."
På dette tidspunktet blir det fysisk umulig for meg å fortsette å skrive Vennlig hilsen på meldingene til Lånekassen, av all frustrasjonsskjelvingen.

Kapittel 3:
Så langt skrev jeg. Jeg tenkte jeg skulle vente med resten av blogginnlegget for min fantastiske konklusjon, som skulle handle om hvordan karma tilslutt belønner de kule vegetarianerne og straffer de slemme byråkratistene, men etter fem brevvekslinger til med Lånekassen, fikk jeg dette brevet her:

"Kjære Kunde. Vi kan ikke gi deg pengene du trenger, fordi vi må gi lik behandling til alle. Dumt at du ikke har noen penger å leve for i desember fordi du må bruke basisstøtten på å betale skolepenger, men sånn er retningslinjene våre. Med vennlig hilsen Lånekassen"

Og så ga jeg opp. Send gjerne donasjoner!

Good Morning Bloggland

2009-09-27T14:12:00.008+10:00

Yes, yes, yes! Nå skal jeg begynne å blogge, på skikkelig!
Fo sho, som vi sier her Down Under når vi prøver å representere Generation Y på en gjennomført måte.
Altså.
Det er midt i vårferien, jeg har tre uker igjen med skole (gisp!) og siden sist har jeg blitt laktoseintolerant. Så nå har jeg blitt med i gjengen av de kule veganerne/supermodellene som spør om soy milk i cappuccinoen når de går på kafe.
Siden sist har jeg også lært hvordan det føles å gå i Palestinademotog og bli omringet av politi med tåregasssprayflasker i hendene, og var aldri så lite glad for at jeg ikke hørte alle skrekkhistoriene om politiet i Australia før etter vi kom inn fra demoen.
Jeg har også lært at drikkekonkurranse med danske gutter er noe jeg aldri skal gjøre igjen noengang i hele verden og uendeligheten.
Og så har jeg lært litt på Universitetet også da. Som hvor kjipt det er å være glad i et universitet som bare tenker på penger, som bruker millioner av kroner på reklame, men som vil sparke alle lærerne og professorene de kan, så studentene slipper å måtte lære så mye liksom.
Jeg har også lært at det ikke er så veldig kjekt å være båtflyktning eller aboriginer i Australia, og at man kan spille Kubbespillet på plenen utenfor universitetene i Australia også.
Og at galleriene her er midnattsåpne og man kan se på kunst under stjernene og være sosial og student på budsjett, men likevel ikke måtte sitte inne og se på Neighbours hele dagen.
Og det er september og jeg har kjøpt solkrem og tørket støv av flippfloppene, og det er sannelig ikke så ille å gå glipp av høsten i Bergen.

Stem Rødt

2009-08-23T14:55:00.000+10:00

Hvorfor?
Grunn 1) På grunn av dette mennesket her. Og fancyshcmancy og på eget domene her
Grunn 2) På grunn av dette mennesket her
Grunn 3) På grunn av at dette stakkars mennesket her (som riktignok ikke har oppdatert bloggen sin på noen år, men kulhetsfaktoren minsker jo ikke av den grunn) jobber 11-timersdager på et grått kontor for at Rødt skal komme inn på Tinget, istedetfor å sole seg (/fryse) med meg i Australia
Grunn 4) Fordi alle de andre menneskene på alle listene også er heftig kule (intet unntak sisteplass på Oslo-listen, og nå må du bare sjekke det opp, selv om det stod i parentes og alt)

Noen vil kanskje påpeke at man ikke stemmer på et parti utifra kulhetsfaktor. Det er selvfølgelig feil, spesielt når de heftig kule menneskene også har heftig kule meninger.
Derfor, gå hit, og les (etterhvert) 99 flere grunner til å stemme Rødt. (Jeg gleder meg til den 99., det er litt som julekalenderen hvor den siste gaven alltid er den mest spennende, selv om den ser minst ut)
Og hvis du glemmer når du skal stemme, står det der, det også. Bare slik at du ikke glemmer valgdagen, slik som du glemte julaften den gangen du ikke hadde julekalender.
Å tenke på jul er dessuten en lur måte å huske hvilket parti du skal stemme på, for minner noen andre partier sin logo deg om en julestjerne, kanskje? Niks og nei!
Og ja, det er kjendiser på denne listen og (visste dere forresten at søteKnut (Joner) som spiller Gunnar i Max Manus også spiller Arild i "Arild og den usynlige verden"? Jeg og Storebror er kanskje de eneste i hele verden som husker den serien -fordi vi tok den opp på video og så den hver eneste uke- men den var oh så herlig! Fakta nummer 2: Herr HotteTysker fra Max Manus er å finne i vår kjære Tarantinos Inglourious Basterds! Kanskje det bare er fordi jeg er i Australia at jeg legger merke til sånt, han er med i ca to sekunder, men likevel, jeg har jo møtt Tarantino på gaten, og Tyskern snakker jo nesten norsk, så: tilfeldig. neppe!, og dette har absolutt ingenting med verken Rødt eller stemming å gjøre, bare mine tvangsskrivesåmyesommuligiparentestanker)

Jeg for min egen del, skal stemme neste uke. (Men for din del, ikke tropp opp på din bestemte barneskole neste uke, de kommer sikkert til å tro at vikarbyrået endelig har sendt den lenge etterlengtede SFO-vikaren, og få deg til å dele ut sjokomelk og lime paljetter i håret ditt hele resten av sommerferien.)
Og jeg gleder meg!

Australia og klisjeene

2009-07-24T23:48:00.004+10:00

Klisjeene blomstrer i Australia, og jeg lever midt i en hel haug av dem.

Number 1) New York-klisjeen. Jeg bor i en (nesten)toppleilighet med en dansestudent som bare har homofile guttevenner, vi drikker rødvin og roper over byen fra balkongen.

Number 2) Student-klisjeen. Dagene brukes til å vandre rundt på campus og drikke kaffe med stadig nye mennesker, og falle tilfeldig inn i forskjellige foredragssaler, kveldene til å drikke øl og gå på pub.

Number 3) Gammelt ektepar-klisjeen. Vi kjøper dopapir og planlegger IKEA-turer som aldri blir gjennomført. Når vi kjeder oss en søndagsformiddag går vi på kino uten godteri, og kveldene går med på å lage middag og å se kvalitetsfilmer.

Number 4) Asiatisk student-klisjeen. Vi er snille og flinke og gjør aldri noe galt, vi snakker om fagene våre, og når noen nikker og sier Ja, vet man aldri om de mener Ja eller Nei.

Number 5) Politisk bevisst-student-klisjeen. Mens de andre har det gøy og hyler og skriker og gjør lekser, deler vi ut løpesedler om Palestina og ser alvorlige ut, helt til vi begynner å planlegge halalbarbeque.

Number 6) Australia-klisjeen. Alle sosiale hendelser omhandler på en eller annen måte en bbq/barbie/barbeque og/eller veggieburgers.

Og jeg har bare vært her en uke.

Å slutte

2009-07-05T01:27:00.004+10:00

I dag sa jeg hadet til Min Venn Vaskemannen, og ønsket min nye venn Sommervikaren lykke til på folkehøyskole.
Jeg fortalte stamgjestene mine at det var min siste dag, og ga de gratis mat. De ga meg store smil og mange lykkeønskninger og til og med litt penger i driks.
Jeg har krysset av nesten alt på min før-Eventyret-liste, og fått vondt i smilerynkene av for mange fine og triste farveler.
Mamman til min nye dansevenn har kjøpt meg Ikeaseng, som heter noe så fint som Aneboda. Jeg har brukt dagene på kafeen til å redde forbipasserende fra dehydreringsdøden, og nettene til å midnattsbade (nesten, ihvertfall), og få alarmen til å gå på en viss ungdomsskole. Vi har løpt gjennom Sandvikens gater, blitt hysjet på fra soveromsvinduer, fortalt spøkelseshistorier klokken to om natten i en boblekabriolet.
Og lest dagbok fra ungdomsskolen.
I natt skal jeg høre på Bob Dylan og rydde rommet og gi 8/9deler av klærne mine til Fretex. Jeg skal ha qualitytid med min kjære Storebror og se på sciencefiction.
Og ha sommerferie i en uke.

Begynnelse og slutt (som det skjønnlitterære programmet het)

2009-06-22T02:52:00.010+10:00

Jeg har fått meg leilighet i selve Melbournes main street, som til og med har sin egen wikipediaside (gaten, ikke leiligheten. Enda). I niende etasje og med en australsk danser som samboer.
Kulhetsfaktor, max.
I helgen solgte vi Landet, og det var litt som å selge barndommen min.
Men jeg er jo slett ikke melankolsk, liksom, så jeg frydet meg med å lese gamle Verden I Dag og Det Beste-blader fra 50-tallet som de tidligere eierne hadde lagt igjen.
I Verden I Dag stod det en artikkel som het "Jeg er gift med en neger", og i Det Beste tok jeg en quiz som het "Er De populær?"

Klikk, så kan du ta quizen du og, og du vil bli kurert for start.noquizavhengighet for resten av livet! Bare Det Beste-quizzer fra nå av. Ta en quiz og lær folkeskikk på en og samme tid - de visste tydeligvis om multitasking på 50-tallet også.

Om å kjøpe sko

2009-05-23T03:44:00.008+10:00

I dag gikk jeg inn i en butikk for å kjøpe sko.
- Kan jeg få prøve de skoene der, sa jeg.
- Ja, i hvilken størrelse?, sa skomannen.
Og der stirret jeg på skomannen. Det minnet meg litt om den gangen jeg glemte personnummeret mitt i Blodbanken og prøvde å bruke begynnelsen av kontonummeret til kafeen istedetfor. Eller den gangen jeg var i banken og faktisk ikke klarte å huske navnet mitt for å signere på den autosignogreien (Ja, jeg fant på et ord der). All teknologien skremte meg visst.
- Eh, det. Husker. Jeg rett og slett. Ikke. Eh, sa jeg spørrende til skomannen.
Og skomannen ble forskrekket.
Jeg hadde visst brutt et kulturelt tabu, å gå så sjelden på skokjøping at jeg faktisk kunne glemme skostørrelsen min.
- Jeg tror jeg har 36. Eh, nei, det har jeg ikke. Nei, det var feil. Helt feil (Dette er faktisk, igjen, deler av begynnelsen på kafeens kontonummer, uten å utbrodere for mye).
Jeg så ulykkelig på mannen. Jeg husket den fine Sofushunden på min barndoms skobutikker, som kunne måle alle føtter (Om du tror jeg har fine minner fra barndommens skobutikker, er det bare løgn og bedrag. Jeg skrek og skrek og skrek og hatet skokjøping over alt i hele verden. Og ikke bare fordi når jeg var liten var faktisk den ene foten min et helt nummmer større enn den andre. Misfoster, jeg sier deg. Jeg tror noen av disse traumatiske opplevelsene (mest mammas og skodamens traumatiske opplevelser vil jeg tro utifra senere beskrivelser), er grunnen til at jeg helt har sluttet å kjøpe sko)
Og så satte jeg meg ned og tok av skoene mine. Og da gikk det til min skam opp for meg at jeg og pappa hadde kjøpt de skoene for at jeg skulle ha noen sko til skoleuniformen min i England, og det må ha vært høsten 2005. Flaut.
Jeg sa ingenting til skomannen om akkurat det.
Og midt i all min fortvilelse husket jeg plutselig skostørrelsen.
- 40!, sa jeg stolt til skomannen. Skomannen selv ristet oppgitt på hodet, og jeg trodde det var meg han var oppgitt over. Det kan det forresten ha vært uansett.
- Den er jeg helt tom for.
Akkurat som i skobutikkhelvete fra når jeg var liten.
Skoene mine må visst holde ut noen hjemmeutflyttinger til.

Men Wolverine snakker jo ikke australsk

2009-05-08T03:12:00.006+10:00

I natt drømte jeg at jeg ble gravid i Australia, og i dag holdt jeg på å si det til mamma flere ganger. Sånn, kvinne seg opp, panikk, hvordan skal jeg få sagt dette, mamma, eh, woops, jeg er jo slett ikke gravid. Og ikke bor jeg i Australia enda heller.
Men, dette er ingen drømmeblogg, alle folk har rare drømmer, og hva ville verden blitt til om alle skulle blogge drømmene sine alltid. Det ville sikkert vært fint. Drømmer er bra. Og hun damen som har den lille "I natt drømte jeg" i Kveldsmat på radioen om onsdager, elsk.
Jeg har hatt ferie i en uke (suckers, realfagfriker), og brukt ferien til å, eh, se X-Men. Well spent, sier jeg altså, på utenlandsk og alt siden jeg må øve meg.
I posten har vi fått gratispakke med karsefrø, og nå tenkte jeg at jeg skulle finne litt bomull og en krukke og gro, for karse er det mest undervurderte som finnes i hele verden (nesten), og dessuten leste jeg et sted at å gro grønnsaker fører til økt lykkefølelse. Eller selvtillitt, eller noe sånt fint som ihvertfall er nyttig å ha. Selv om karse ikke helt er en grønnsak.
I posten har jeg også fått en stor konvolutt (min drømmeide om å være amerikansk highschoolelev ventende på svar fra college: Mamma og pappa, se, det er en stor konvolutt! Dessverre finnes internett og ingenting er som amerikanske highschoolfilmer lenger.) Den har UniMelb sendt, og der står det alt man må være obs på som student i Australia. Som at det er fugleinfluensa (ja, gjett, hvem husker den pandemien?), og at man i Australia i blant sier ting man ikke mener, og det heter ironi, og at det regnes som uhøflig å snike i køen, og at det regnes som uhøflig å snakke nedlatende til kvinner, og at det regnes som uhøflig å stå nærmere enn en armlengdes avstand til folka man snakker til, og at det er vanlig å føle seg excited, frustrated, challenged and deflated når man flytter til et nytt sted. Dessuten er punktlighet viktig, men det er ikke uhøflig å komme en halvtime for seint til fest, og det er viktig å betale regningen når man har vært på restaurant.
Heldigvis er jeg klar over alt dette nå, etter å ha lest alle de mange kapitlene, så det kommer forhåpentligvis ikke til å by på for store problemer.

Australske biblioteker og russekort

2009-05-01T03:18:00.006+10:00

Ok, så har jeg et lite skjult crush på biblioteker.
Og jeg vet ikke hvordan jeg kan ha unnlatt å merke det, men i Melbourne finnes det vakreste biblioteket. Det er beyond det perfekte bibliotek, med søyler og kupler og sånne grønne leselamper og en egen park hvor man kan ligge ute og lese, og, og det er bare så flott.
Jeg er rett og slett forelsket.
Gjett om jeg skal gjøre lekser når jeg flytter dit.
Nå har det blitt veldig mange bloggposter om Australia i det siste, og for en jente som har plenty av fordommer mot landet, er jo det litt sært.
Men med et sånt bibliotek, sukk, hvilke fordommer kan man ha?
Egentlig skulle dette forresten handle om å gå med russebukse. Om barn som kommer løpende etter deg, om barn som ser rent, rent, rent for redde ut når de spør om et kort, om leger som vil ha kort, om kjørelærere som vil ha kort, om farmødre som vil ha kort.
Jeg merker jeg er glad for at jeg ikke gikk for noe mer utagerende enn en egenkomponert vits.
Dessuten ler barna av Lille My. Hver eneste gang. Jeg tenker bare, barn, få dere litt selvstendig tankegang. Et bilde av Lille My er ikke så morsomt (men vitsen min er, forresten).
I går gikk jeg med et uhell fordi St. Paul.
Lekse lært: De barna der er ikke de hyggeligste barna jeg noensinne har møtt. De er masete og rare, og ikke på en bra måte. Og de gir meg mareritt. Bokstavelig talt.
I natt drømte jeg at jeg gikk forbi dette gjerdet som er utenfor St. Paul (utenom at i drømmen var det midt i en åker. Jeg tenker det er en allusjon til allusjonen av Telemarksjenter jeg tolket i norsken), og over gjerdet hang det en masse barn og maste, akkurat som de gjør utenfor den faktiske skolen. Men et av barna, med masse blonde krøller, det var så hyperaktivt at det hoppet lenger enn kroppen faktisk kunne bære, og så ble hun (eller han) spiddet på gjerdet. Jah. Det var i drømmen altså, ikke i virkeligheten. Det hadde vært litt for morbid, og da hadde jeg heller brukt mine nylærte airways-breathing-circulation-skills istedetfor å skrive bloggpost om det.

Land Down Under

2009-04-17T20:42:00.005+10:00

Her skal jeg bo.
Yupp.

(Dette, og Fruktnøtt, er min måte å feire at jeg har kommet inn på Universitet med stor U og at de 8000kronersbillettene ikke var helt til ingen nytte likevel. Fnis. Jeg er glad)

Fine ting når det er natt og det slutter å snø og begynner å regne

2009-02-06T07:21:00.007+11:00

Dexter: Så lite følelser og så mye blod. Likevel, så mange lik tømt av blod og så mange følelser. Feelgoodserie om massemordere, perfekt til netter. Og alltid
Velure Neptunium: Ny, lilla ipod med nylånt musikk - nytt år, nye muligheter
Donaldpocketer: Når øynene er trøtte og hodet ikke virker mer, hva er da bedre enn meningsløse historier om ender med og uten penger? (En del, men det er jo ikke poenget)
Veggmaleri: Er man fanget i et rotete, grønt rom, hjelper det at den ene veggen er dekket med en Jane Austen-fortelling-park-og-slott-og-reinsdyr-tapet
Brontësøsterenes samlede verker: Om natten funker det bare å være late-kulturell, men bildene er i hvert fall fine å se på
Bakhage: I blant blir det for varmt inne, og da hjelper det med et NSBnattogteppe og ballsko og en bakhage man kan snike seg ut i. Selv om forkjølelse er litt dumt, da
Egyptteppe: Egyptteppe må man ha når man ser Dexter, spesielt når varmepumpen blir schizofren og glemmer hvilken luft som går inn og hvilken luft som går ut
Ullsokker: Til å snike seg rundt i, til å varme føtter, og så har de så fine farger. Go, regnbuen og omtenksomme bestemødre
Snake på mobilen: Jeg vet ikke om Snake egentlig går under Fine ting. Mer nødvendige. Og slitsomme og irriterende. Men kjekt er det å få ny toppscorer, det er like gøy hver gang
Å ikke ha tilgang på facebook: Internett er jo fint det. Men jeg klarer meg med Showtime og Dexter og Star og American Idol og alle de derre reprisene av alle de derre programmene

Lille julaften

2008-12-24T07:05:00.005+11:00

Jeg følte meg litt som julenissen i dag, da jeg gikk nedover bakken med mammas camperssnøresko på føttene, skulderveske på skulderen og pakke under armen, på vei til posten for å levere en pakke til et vilt fremmed menneske.
Jeg hadde nettopp kommet hjem fra en titimers arbeidsdag uten pause, føttene mine gjorde vondt og hodet mitt verre.
Men å sende pakker gjør meg glad, og jeg digger Posten. Selv det lille Postenavlukket på Rimi-butikken, og med fornyet respekt for alle mennesker i alle typer serviceyrker, digger jeg også de ansatte der som bare motvillig vil hjelpe meg med noe som helst.
Ulla ringte meg på jobb i dag og fortalte hennes ulykkelige historie om hvordan hun bodde i Florø men hadde glemt sin handlepose fra Berge på kafeen vår og ikke kom til Bergen på lenge. Og historien ble ikke mer ulykkelig av at hun snakket særsvensk og jeg hadde oppriktige problemer med å forstå henne gjennom støyet fra alle kafekundene. Men jeg smilte gjennom telefonen og sa: Selvfølgelig skal jeg sende den til deg!, og husket henne godt fra når hun var innom, for da hadde jeg like mye problemer med å forstå henne. Og mannen hennes var også svensk, men han hadde lært seg norsk han, så både på kafebesøket og på telefonen gikk kommunikasjonen etterhvert gjennom han.
Og jeg tenkte bare: jeg digger disse menneskene, etter en rasende telefon fra en kunde som hadde vært innom og betalt for tre brød men bare fått to med i posen. Og hun sa: si beklager. Og jeg sa: unnskyld, jeg kan ikke si beklager, for det var ikke min feil. Men jeg kan godt si beklager for kafeen, hvis det gjør deg lykkeligere?
Dustemenneske.
Og etterpå fortalte kollegaen min som hadde hjulpet henne at hun hadde fortalt henne hele grunnen for hvorfor hun bare fikk to brød når hun var innom, og jeg fikk et intenst lite ønske om å ringe tilbake og si: si beklager.
Hohoho, max ironiskbitter julestemning.
Til Ulla og Posten tok jeg klistremerke med julenissen på pakken og inni pakken skrev jeg God Jul på en postitlapp, for nest etter Posten digger jeg postitlapper.
Og på slutten av dagen ga jeg en gratis brødkake til en mor og sønn som var hippe og kule, og det selv om de var en mor og en sønn på kafebesøk.
Og så fikk jeg sjampo som driks i dag. Hey, sjampo, akkurat det jeg trengte, tenkte Ane og gledet seg til å gå hjem og dusje og lukte blomstereng.

Ane sitter på Kristiansand-toget og fniser for seg selv

2008-12-10T07:34:00.005+11:00

"I look forward to the news" Kaoru says. "Do you guys
still cut ears off?"
The man's lips twitch slightly. "A man has only one life.
Ears, he has two"
"Maybe so, but if he loses an ear, he's got nothing to
hang his glasses on."
"Most inconvenient," the man says.

Jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere folk leser bøker.
Og jeg skjønner ikke hvorfor ikke alle reiser til Kristiansand på helgeturer fra tid til stunder.

Det var litt japansk populærkultur, nå har jeg laget meg et fiks ferdig russekort og er klar til aldri å gå på skolen igjen. Men ferie er det snart, og sikkert noe å glede seg til.

Framtiden

2008-12-03T04:14:00.013+11:00

Jeg gleder meg til å studere.
Jeg bruker skoledagene på å prøve å finne de billigste flybillettene til Melbourne, med de mest spennende mellomlandingene.
Jeg blir i fyr og flammer hver gang noen spør meg om hva jeg skal gjøre etter videregående, og for en gangs skyld i livet liker jeg småprating, for da har jeg en unnskyldning til å snakke i det vide og det brede om plan a-er og plan b-er og plan z-er - og tydeligvis vise hvordan jeg totalt har misforstått konseptet med småprating.
Jeg ler hånlig inni meg når folk sier de har tenkt å fortsette å bo i Bergen for å studere her, og jeg smiler og sier: Jaså, så du er ikke lei av regnet enda?
Jeg har et OfficeExceldokument om alle universitetene jeg kunne tenke meg å studere ved, med fag og skolepenger og søknadsfrister og søknadskriterier og rangeringsplasser.
Jeg har et Officedokument med mitt Personal Statement som jeg titter innom ofte og stadig, bare for å få ut-å-studere-følelsen i magen.
Jeg forteller alle og enhver om hvor fantastisk biblioteket er på et av universitetene jeg ikke engang har tenkt å søke på.
Jeg synes det er mer spennende at universitetene skal sende brev til meg, enn hva som faktisk kommer til å stå i brevet.
Jeg dagdrømmer om når jeg skal takke nei til alle universitetene unntatt ett, og om hvor høflig og skadefro jeg skal høres ut.
Jeg gleder meg til å begynne studentlivet mitt med ikke mer enn en sekk, et pass og en Macbook i hånden.

Jeg gleder meg til i morgen når jeg skal kjøpe meg en stor-fin-bok for å skrive ned oppskrifter til hybellivet som førjulspresang til meg selv.
Jeg gleder meg til framtiden.
Det er fint å glede seg til en annen framtid enn den full av kriger, klimakatastrofer, fugleinfluensa, terrorisme, aids, økonomikriser, fattigdom, tjenestedirektiv, privatisering, okkupering, vannmangel, matmangel og dansebandmusikk.

Om å føle seg gammel

2008-11-19T17:48:00.001+11:00

... og bloggen er to år i dag.
Vi blir alle eldre.

Lysbryter og mysterier

2008-11-19T00:51:00.022+11:00

Når jeg skriver blogg så sjelden, skulle dere kanskje tro at jeg kom til å begynne å skrive om de viktige tingene i livet når jeg først skrev.
Men neida.

Vi har et rom, og en etasje, i huset vårt som pleide å hete Kjelleren og lukte slik gamle bøker lukter og hadde døde rotter og fugleskjeletter i gulvet og i taket og i veggene.
Nå heter rommet og etasjen TV-stuen og har en uro laget av en utro onkel over TV-en som ser på den limegrønne sofaen.
Og så har vi elefantbordet da, som er mitt yndlingsmøbelverk fra barndommens år når bordet og krakkene bodde i Sandvika og det hadde et eldgammelt sjakkbrett på og jeg pleide å gå rundt i leiligheten og finne på historier om hvordan det kom fra en kaptein som seilte på de syv hav.

TV-stuen er mitt mindre hemmelige tilfluktsrom, hvor jeg i det siste har hatt en litt skummel, akutt reklameaddiction. (Ane skrur på TVen: Yez! Det er reklame! Åh, jeg håper reklamen varer for alltid, reklame er best, tenking er dust. Reklame for ever, I heart reklame (Og nei, det er ikke ironi. Det er alvorlig. Tydeligvis på flere nivåer))

Og i TV-stuen har vi en lysbryter. Hvis man er en gal historieprofessor, kan man kalle den the aftermath av den andre industrielle revolusjonen. Denne lysbryteren skrur jeg av når jeg "legger meg tidlig", men egentlig sitter oppe og ser TCMfilmer natten igjennom, og på når jeg "jobber med særemnet", men egentlig ser på London Ink og Tila Tequila og TV2Filmkanalenfilmer.

Iblant tror jeg det spøker i TV-stuen. Ikke bare på grunn av de forhenværende døde rottene og fugleskjelettene, ikke bare fordi der huset vårt står nå pleide det å være et rettersted med galge og alt, ikke bare fordi huset vårt er 149 år gammelt og hvem vet hvor mange som har dødd her, ikke bare fordi det kommer bankelyder fra en av veggene hvor det pleide å være rottelik og fuglekadavare, men fordi lysbryterens få, men viktige, funksjoner iblant bytter plass.
Lysbryteren vår er av typen stor-hvit-firkant-som-dyttes-på-og-så-skrus-lyset-på-eller-av. I min nesten-oppegående hjerne har jeg kommet til den konklusjon gjennom årevis av erfaring med lysbryter-på-og-av-trykking at trykker du lysbryteren på nede, skjer en ting, trykker du på den oppe, skjer en annen ting. Jeg sier ikke at alle lysbrytere opererer med de samme funksjonen oppe og nede, men hver enkelt lysbryter har et system, slik at ikke husbeboerne skal bli gale og begynne å tenke på spøkerier og hull-i-hoder.
For lysbryteren på TV-stuen, den har ikke noe system, og her ligger problemet.

Iblant blir lyset slått på hvis jeg trykker på den nede. Iblant blir lyset slått på hvis jeg trykker på den oppe. Med en gang hånden min har blitt vant til en ting og tenker på det som det mest naturlige i hele verden, snur det rundt, og jeg blir stående og se ut i luften av forskrekkelsen fordi "noe er feil, men jeg skjønner ikke hva".

For å helt ødelegge det skumle med denne posten, så finnes det en forklaring. Opp trappen som før pleide å være et barnerom, er det en annen bryter. Den kan man bruke hvis man er forelder og bor i den andre delen av huset og er irritert over at barna ikke husker å skru av lyset før de legger seg (eller "legger seg"), eller bare har lyst til å trykke litt på en bryter. Eller prøver å få lys til bokhyllene som vokser over trappen, men glemmer hvilken bryter som er riktig. Og forklaring er bra og logisk, selv om jeg ikke har realfag.
Skrudde jeg lyset på med bryteren nede og noen skrudde lyset av med bryteren oppe, vil det når jeg skrur på lyset igjen når jeg går gjennom TV-stuen om morgenen i mørket, ikke-våken og redd for å tråkke på en elefant, være den samme trykkebevegelsen som jeg ville ha brukt om jeg hadde husket å skru av lyset dagen før. Og hodet mitt blir forvirret, nok en gang. Og så håper jeg at jeg har klart å forvirre dere litt med blogging om lysbrytere også.

Vi har fått ny komfyr, og det snør ute. Peace out.

Øyeblikksskildring

2008-10-30T02:49:00.007+11:00

Jeg går fra huset til Sentralbadet.
Klokken er halv fem, og det er solnedgang.
Jeg skal spørre etter den blå badedrakten min med de lyseblå stripene.
Beirut spiller på PlutoniumiPodshufflen min, som jeg endelig kan høre på igjen etter at jeg har fått låne høretelefoner av lillebroren min.
Luften er helt klar og verden er kald. Meldingsflom fra de vakre vennene mine i England.
Jeg har på meg lusekofte utenpå en fleecegenser som jeg ikke vet hvor hører til, vi fant den bare en gang i huset.
Det store Dragefjellbakketreet har mistet alle bladene sine.
Jeg har nettopp sittet to timer i en varm kafé og drukket deilig varm sjokolade og snakket om framtiden.
Det er snø på Ulrikken, og utenfor Sentralbadet står det en helt urørlig ungdom. Hun står på akkurat samme sted når jeg kommer ut igjen.
Jeg har nyvasket og nytørket hår.
Duen har klart å komme seg opp fra søppelspannet, eller kanskje den har fått hjelp. Jeg ser ekstra godt nedi for sikkerhets skyld, og føler meg som en flaskesamler.
Ferden er mislykket. Badedrakten er forsvunnet.

Hagen min, den gang det var sommer

2008-10-27T07:24:00.006+11:00

Soundtrack: Beethovens 10. symfoni (for den finnes, om enn litt ufullstendig)

En drøm

2008-09-02T17:19:00.003+10:00

I natt drømte jeg at jeg gikk bort over en vei. På den ene siden, under en paraply, stod Dr. Phil, for han har vi snakket om i histfil. Han så på en sykkel som stod ved et tre. Sykkelen så fin ut, men var gusjegrønnfarget.
Jeg gikk inn i en dør, til et rom fullt av sofaer. Sofaene var alle røde og velvet, men fulle av støv.
Tannlegen min kom inn, og sa at jeg ikke pusset reguleringen min godt nok. Jeg sa jeg ikke hadde regulering, men så husket jeg at mannen hennes var død, og derfor prøvde jeg å være hyggelig med henne. Jeg spurte om jeg kunne få en gratis minitannkrem, men kom plutselig på at det kanskje ikke var så hyggelig likevel.
Jeg prøvde å finne skuffen med lykketrollene, men plutselig turte jeg ikke å åpne noen av skuffene, og jeg ble redd for at jeg begynte å drømme et mareritt.
Tannlegen begynte å snakke om busshistorien vi har hatt om i engelsk, som om hun var engelsklæreren min, og det tror jeg kanskje hun var også. Jeg så derimot etter en datamaskin, så jeg kunne se om jeg kunne finne ut om mobiltelefoner virker på fly, som de spurte om på det rare programmet om 9/11 truth or fiction.
Jeg ble full av angst da jeg ikke klarte å logge meg på, og da jeg våknet og trykket på slumreknappen, trodde jeg drømmen hadde vært et mareritt fordi jeg våknet så skremt.

Skolelivet påvirker drømmene min, men jeg skal ikke til tannlegen på lenge. Og det er enda lengre til jeg skal se Dr Phil.

En rød diamant

2008-08-13T08:04:00.004+10:00

Jeg tenkte jeg skulle skrive blogginnlegg. Om sommerferien, om en brors fantasyromanutkast, om tørkestativet på datarommet som gir meg mareritt, om min jeg-klarer-ikke-å-sove-fordi-jeg-alltid-tenker-på-universiteter-opphengthet, om skolestart.
Men sommerferien er for lenge siden, skolestart er for lenge til, og alt i midten har jeg tenkt å holde for meg selv.

Og siden det er månedvis siden jeg har skrevet noe med det minste snev av kreativitet på bloggen min, og jeg tviler litt på om noen fremdeles leser den, skal jeg bare fortelle dere en aldri så liten gjenfortalt sann historie uten verken moral eller nytteverdi.

Apple selger for tiden en application til iPhonen sin som har det herlige navnet "I Am Rich".
Applicationen koster 999,99 amerikanske dollar, og gir deg et bakgrunnsbilde med et bilde av en rød diamant. Ingenting mer.
For å gjøre det klarere, du kjøper altså et bakgrunnsbilde av en rød diamant til 5000 kr, for å vise at du er så rik at du kan bruke 5000 kr på å kjøpe et bakgrunnsbilde av en rød diamant.

Jeg har ikke tenkt å avslutte med en kommentar, siden historien kommenterer seg selv nok, men feel free.

Side 123

2008-05-26T21:24:00.002+10:00

Jeg har bevandret meg på inn på blogger til folk jeg ikke kjenner i det siste, og jeg gjør som de gjør:
Slår opp på side 123 i boken som er nærmest meg, og skriver ned de tre setningene som følger etter den femte setningen på siden.
Her er setningene:

Anten blir de med oss om bord når vi har funne skatten, og eg sver på og gir mitt ord på at eg skal setje dykk trygt i land ein eller annan stad. Eller dersom de ikkje likar det - eg veit at somme av karane mine er hardhendte og kanskje har gamle rekningar dei vil gjera opp - så kan de slå dykk til her. Vi skal dele provianten med dykk, og eg sver på at eg skal varsle det første skipet vi møter og be dei sigle hit og ta dykk med.

Nei, hvem trenger LOST når man har Skatten på Sjørøvarøya.

Cyanide & Happiness

2008-05-24T22:12:00.005+10:00

Hva Ane sa i dag:
- Unnskyld, jeg holdt på å gå meg vill, det var ingen skyer på himmelen.
- Jaha, ja?
- Ja, du vet sånn iblant når du ser opp på himmelen for å finne ut hvor du er?
- Eh. Nei?
- Nei vel da.

Uansett, her er Cyanide and Happiness, en herlig tegneserie ispedd en god del politisk ukorrekthet, suspekte superhelter, ordspill, meningsløsheter, eye stabbing og hoder som eksploderer.

Ellers, mitt nyeste prosjekt heter "Lær fransk i en fei", nærmere bestemt på 3 uker, nærmere bestemt til 13. juni. Jeg har allerede lastet ned sinnsyke mengder podcaster ("This lesson deals with an issue regularly in the news. That is, the situation in Iraq. To begin, lets listen to a roleplay").
Jeg skal holde dere løpende oppdatert.

Da regnet kom til Bergen

2008-05-01T00:12:00.001+10:00

Det er ting som har gjort meg glad i det siste også, for å gjøre bloggen litt mindre destruktiv.

Aksel Sandemose, Cary Grant og Westworld for eksempel.

Eller å nynne på Serum, Serum.

Eller å ha isbiter i frokostjuicen.
Og når jeg kom over et album på itunesen min som het My People Were Fair and Had Sky in Their Hair But Now They're Content to Wear Stars on Their Brows.
Og Yo La Tengos musikkvideoer på YouTube.
Og for ikke å tenke for mye på den søte presten som reiste opp i luften med 1000 heliumballonger for å aksjonere for flere hvileplasser for brasilianske trailersjåfører og aldri kom tilbake, eller på gruvearbeiderne i Bolivia (fornektelse er den beste løsning?), skal jeg heller fortelle historien om da regnet kom til Bergen.

I den lille havnebyen Bergen hadde det vært fint vær så lenge innbyggerne kunne huske. Hver dag stod menneskene i den lille byen opp med lyden av hanene som gol, og våknet til en himmelblå himmel med en stor, strålende sol midt på. I luften var det alltid varmt, og skulle det komme noen skyer på den himmeblå himmelen, var de alltid formet som hundevalper med dådyrøyne eller dådyr med hundevalpblikk, og like hvite som sukkerspinn.
Det blomstret ikke en eneste sorg blant småbyboerne, bare blomster.
I denne lille byen befant jeg meg vandrende en ettermiddag, i likhet med mange av byens andre beboere. Fra tid til annen så vi opp mot himmelen, alle sammen. Himmelen var nemlig ikke himmelblå lenger, den hadde fått fargen av en ikke helt nyvasket utvendig parkeringsplass.
Det hersket en bekymret stemning blant alle oss som var ute på vandring den ettermiddagen.
Til slutt skjedde det som måtte skje; byens lyder og atmosfære skiftet brått, og fortauet ble med ett et lysegrått skjørt med mørkegrå polkadotter i ulike former og størrelser. De passerende fikk glinsende perler av vann i håret, og alt ble så mye kaldere og mindre, omgitt som vi var av vegger av vann på alle sider.
Men atmosfæren skiftet slett ikke til ergelse, irritasjon eller hat. Byborgerne uttrykte derimot forståelse og en felleskapsfølelse som spredte seg mellom alle menneskene som gikk der og ikke ville være alene i det klaustrofobiske, men på samme måte befriende, regnet.

Resultatet av mattetimer når solen stråler utenfor

2008-04-20T22:09:00.011+10:00

Jeg har kommet fram til at jeg tror en av grunnene til at jeg har så få minner er at jeg husker ting med ord istedetfor bilder. Derfor kan jeg være klar over at ting har skjedd, men ikke huske hvordan det var. I tillegg til å huske i ord, tenker jeg iblant i lister. Her sitter jeg i mattetimen, og inni meg lager jeg lister over ting jeg hater:

Skolearena
Det amerikanske valget, alle presidentkandidatene og alle som tror at det å være interessert i det amerikanske presidentvalget definerer om du er interessert i politikk eller ikke
Å lage gymplan
Folk som skriver "sorry, jeg kan ikke komme" på veggen til facebookeventer med mange hundre medlemmer

Forklaring:

Selvinnlysende, selvforklarenede, glødende hat
Det er drøyt å si at jeg hater alle de amerikanske presidentkandidatene. Jeg har for eksempel ingenting imot Jonathan Sharkey, presidentkanditat for partiet "Vampire, Witches & Pagan Party", men hvis noen spør meg en gang til hvem jeg liker best av Clinton og Obama, kommer jeg til å ha en kortslutning som robotene i Westworld.
At det å lage gymplan fører til at jeg kan svømme hver torsdag istedetfor å ha gym, hjelper lite når jeg sitter her og prøver å finne ut om muskler og puls og utholdenhet. Jeg har kommet fram til at jeg må øve meg på å forholde meg på avstand til ting, da vil jeg nok bli et mer balansert og harmonisk menneske. Og ikke bry meg så mye om mine manglende evner i gymplanlaging.
Frankly, my dear, I don't give a damn

Konklusjonen blir som følger: Selv om jeg til mitt ytterste prøver å fornekte det, er og blir jeg bergenser, og kan ikke slutte å klage, selv om det er strålende vær ute, jeg har fri omtrent annenhver time, mai er rett rundt hjørnet og de fleste av døgnets timer går med til å spise is på en av byens grønne pletter.

En gammel støvsuger

2008-04-18T21:15:00.001+10:00

I går fant noen fram vår gamle støvsuger. For meg så det ut som en levning fra steinalderen (vi har ikke støvsugere i huset vårt, bare slanger som stikker ut av rør i veggen), til det plutselig gikk opp for meg at jeg faktisk husket den. Jeg pleide å måtte stå oppå den med begge føttene for å klare å trykke ned påknappen.

For meg var det å huske den støvsugeren en oppdagelse. Jeg husker nemlig omtrent ingenting fra barndommen min (i tillegg til knapt noe fra ungdomsskolen, England, og første året på videregående).

Venner fra når jeg var liten pleier å ha disse utrolige historiene å fortelle om ting vi gjorde, som jeg var med på, men ikke på noen måte kan huske. Det fører ofte til at jeg innbiller meg selv at disse folka bare finner på disse historiene, eller at de husker feil, at jeg slett ikke var der.
Jeg hadde engang en samtale med noen hvor jeg kom fram til at jeg trodde at jeg hadde byttet til meg evnen å klare å lære seg et kapittel KRL eller lignende utenat kvelden før en prøve, med evnen til å huske minner.
Jeg husker gjerne hva folk heter, også til etternavn, om jeg har møtt dem en gang eller bare hørt om dem, og hvis jeg først vil, årstall, fremmedord eller hovedstaden i Paraguay (Asuncion).
Men jeg har bare vage forestillinger og få klare minner fra ting som har skjedd med meg før i livet, om det er forrige uke, forrige år eller 4. klasse.
På videregående har poenget med puggeevnen helt mistet sin glans, ettersom vi aldri har prøver (ikke jeg ihvertfall), og dermed har jeg trukket konklusjonen at den hukommelsebyttehandelen ikke var et spesielt lurt trekk fra min side (men djevelen - som jeg byttehandlet med - har helt sikkert hatt god bruk for langtidshukommelsen min).

For å gjøre den triste historien om mine tapte minner litt muntrere, avslutter jeg med en vits:

Og så var det mannen som skulle koke grøt:
Mannen: "Hvorfor koker ikke grøten, tro? Fordømte grøt!"
Kona: "Du har ikke skrudd på komfyren, tenker jeg!"
Apen: "Du har ikke hatt i melken!"

Historier om NestenJunaiten og marxistiske tidskrifter

2008-03-30T08:42:00.006+11:00

På dataskrivebordet har vi liggende et nummer av Rødt!. Det heter Det er rett å gjøre opprør, men hver gang jeg ser det tror jeg det står: Nei takk, det er alltid rett å gjøre opprør, og så tenker jeg på at jeg blir invitert til et dukketeselskap, fordi jeg tenker det er den eneste settingen hvor frasen Nei takk passer seg. Og så kom pappa inn og sa: Du må lese Rødt, det er morsomt. Og så sa jeg: Det er alltid morsomt å gjøre opprør. Men etter en stund gikk det opp for meg at jeg bare tenkte det inni meg, selv om det ikke var en tanke det var meningen jeg skulle tenke, men en tanke det var meningen å si høyt. Derfor hørte jeg ikke hva pappa svarte.
I dag feiret bestemor og bestefar gullbryllup. Jeg begynte å gråte flere ganger - ikke fordi jeg var et spor rørt, men fordi jeg var så trøtt og blendet av alt gullet, og jeg følte meg usedvanlig ondskapsfull.
På vei til Mexico skjedde dette: Ane og Runa snakket i ti timer med Susan fra Richmond, Virgina på flyet på oppatstigende (og nedavstigende) søthvitvinrus, og nå vet vi at hun er gift, og har vært det i ni år, hun var sammen med en kokk i fem år fra hun var atten som var hennes eneste true love, hun hadde besøkt sin bestevenn Kimberly, Kim, som er gift med Stein og bor i Norge, og at hun er forelsket i bestevenninnen sin søster sin mann, som har fem barn.
Jeg sa: Go for it!, Runa sa: That's complicated.
I Mexico skjedde dette: Vi fortalte Oda at Corona er fjortisøl og en ikkeakseptabel drikk for oss kule (wannabe)backpackere, Runa spurte om hun kunne prøve på glidemiddel ved en kamasutrabod, vi så flerfoldige megahotte menn i speedo (bananahammocks som amerikanerne kalte det (utenom at amerikanerne slett ikke var amerikanere, de var alle rare blandingsraser)) og tangatruser sole seg på stranden (de hadde gjerne en halvveis fettete bart også), Runa lærte seg å klappe katter uten å begynne å gråte, vi var på nattklubb med haugevis av springbreakamerikanere og danset sex-utenpå-klærne-dansing, Runa fikk seg invitert til Amsterdam av en nederlender med sokker i sandalene, vi våknet midt på natten en natt og holdt på å forkomme av airconditionening, vi forsterket fordommene mot amerikanerne ca titusen ganger, vi ble så skremte i "er du en terrorist"båsen i Newark at vi skalv lenge etterpå, vi skrev under hundretusen statements på at vi verken var allierte med Nazi-Tyskland under andre verdenskrig eller hadde med oss kinderegg i bagasjen, vi gledet oss til Playboy Mansion en hel kveld, men alle herbergene var fulle, vi sang No ska eg færa te Mexico og Lost in da Tango, vi danset La Pelusa, vi leste bøker om folk med rusproblemer, vi diskuterte småbarnsfedre og jeg glemte alt når jeg kom hjem.

Tyggegummitygging

2008-03-09T09:02:00.010+11:00

Jeg har blitt flinkere til å skrive blogg selv uten kommentarer, og jeg har blitt flinkere til å skrive blogg - når jeg følger "kvantitet over kvalitet"målet mitt.
Jeg har rett og slett vondt i tennene, eller kjevene rettere sagt, av å ha tygget tyggegummi hele dagen. Og dette høres bare helt sært ut. Men sant som det er sagt, jeg pleier ikke å spise tyggegummi så ofte, og når jeg først gjør det, så får jeg tyggegummioverdose. Altså.
Jeg har lest ferdig Brave New World, og blitt oppmerksom på alle de "Solitary"tingene vi bedriver oss. Blogging foreksempel. Det handler jo for det meste bare om de rareste tingene man føler for å dele med folk, men er på grensen til for intetsigende for å fortelle til alle folk, og dermed skriver vi det heller ned på en blogg og lar det stå til. En eller annen gang må jeg få skrevet en review av boka til engelsken, og da er planen min å ta bilde av vår musespiste Shakespeare's Complete Works og putte den i reviewen. Og satse på at det er nok.

Jeg har vært på kino igjen, jeg har overført masse penger fra sparekontoen min til brukskontoen min (økonomisk menneske, nei.), jeg har puttet et TravelInsurancekort i lommeboken min, min ti år gamle OLreklamelommebok fra Salt Lake City, og ellers gått sjeldent på skolen. Jeg har tre arr på fingrene mine etter å ha besøkt en takterasse langt oppe over byen med et onskapsfullt og sinistert rekkverk, føttene mine er fremdeles våte etter 8. marstog, og jeg har helt glemt å nevne en dans jeg så forrige uke som jeg egentlig hadde tenkt å blogge om, men en uke er for langt tilbake for å huske.

Og jeg er hipp blogger med bilde igjen, her Pablo Picassos Jente foran et speil.

Søvnevandring

2008-03-06T22:44:00.007+11:00

Slik går dagene.
I natt gikk jeg i søvne, i dag fant jeg ut at Patrick Swayze har kreft.
I går natt drømte jeg at jeg hadde to vodkavannflasker jeg måtte få delt ut før jeg skulle ta flyet så ikke taxmenneskene skulle finne ut av det, men samtidig måtte ingen av oss drikke så mye at de gamle damene i rommet ved siden av fant ut, som ikke egentlig var et problem siden vi var skikkelig mange ungdommer, de fleste mennesker jeg aldri har sett før, men en stor del av disse ungdommene var altså redde for de blåhårete, strikkende, forklebærende damene.
Til slutt så vi film i vår private kinosal, og jeg prøvde å smugle ut vodkaflaskene fra gymbagene, men så begynte de å renne og lekke og jeg tenkte: da kan jeg ihvertfall ikke ta de med på flyet hjem, for da blir min nyinnkjøpte duk klissete.
I natt drømte jeg ingenting. Klokken ett var jeg lei av mange timer med p1radio med kveldsmat og nattønsket, og bestemte meg for å klatre ut vinduet mitt med gummistøvler på. Men på veien gikk jeg innom badet og sprutet masse vann på supermanntskjorten min, og da ga jeg opp. Istedetfor gikk jeg opp i TV-stuen og så på en tullete CSI-episode, som gikk midt på natten. Etterpå gikk jeg ned igjen og hørte på herreavdelingen. Klokken syv våknet jeg av at pappa skrudde på lyset i stuen, og der var jeg tullet inn i et stort teppe. Jeg kan ikke huske hvorfor jeg skulle ha gått opp til stuen midt på natten. Mamma hørte meg vandre i korridorene klokken halv fire. Jeg har bare et svakt minne om at jeg stod i stuen og trodde det var på tide å stå opp. Jeg prøvde å skimte hva klokken var, men det var umulig å se.
Dette lover bra, å ha et pre-jetlag, da får jeg det helt sikkert ikke når vi kommer til Mexico, for da vil jeg være våken hele tiden, og det har nok underbevistheten hatt møter om med kroppen min. Men jeg kan gjerne være massivt rammet av døgnvillhet når jeg kommer tilbake. Og forhåpentligvis en snøstorm eller to. For da er det slutt på feriene, helt til nesten aldri. Det er lenge det.

Kinoreklame og kinosniking

2008-03-03T18:38:00.007+11:00

I den siste uken har jeg vært på kino tre ganger, og sett tre usedvanlig vakre filmer (Dykkerklokken og sommerfuglen, Mannen som elsket Yngve og Sweeney Todd) og en forskrekkelig idiotisk film (Charlie Wilson's War).
Dette har blant annet ført til at jeg kan alle kinoreklamene utenat, og at jeg omtrent får tårer i øynene av frustrasjon når jeg hører speltsangen. Det å se reklame på kino må grense til selvpining. Alle vet at reklamen varer ihvertfall 10 minutter lengre enn det står at filmen skal begynne. Et onskapfullt triks kinoen spiller på oss, kjøpt opp av penger som den er. Men fremdeles, selv om vi alle er fullstendig klare over dette faktumet, så klarer vi alltid å komme litt før filmen begynner, altså når det er 20 minutter til med reklame.
Hvorfor gjør vi det? Er det fordi vi alle egentlig har et hemmelig og underbevisst ønske om å se reklame i kinosalen? For tiden leser jeg nemlig Brave New World, og jeg har kommet fram til at grunnen vi alltid kommer for tidlig til kinoen slik at vi får med oss reklamen, er fordi når vi var små babyer og bodde i gigantiske sovehaller, fikk vi denne setningen gjentatt gang etter gang mens vi sov: "Reklame er gøøy. Kino er gøøy. Reklame + kino = Sant. Kjøpe kjøpe kjøpe".

Denne anekdoten som kommer nå fra meg og Runa har jeg allerede fortalt de fleste, men historien blir jo helt ødelagt av at folk sier de aldri har tenkt på det før. Uansett, jeg gir ikke opp, og viderefører historien hit til bloggen, med håp om at noen pleier å gå med akkurat de samme tankene når man går ut av en kinosal, og ser en annen.

Slik skjedde det: Vi gikk under en rød paraply i regnet for å gå til kinoen for å se "Dykkerklokken og sommerfuglen", merk på Konsertpaleet.
På omtalen til filmen stod det: Når så du sist en film som forandret måten du så på livet ditt?, og vi følte igrunnen at det var å stille litt høye krav til en film.
Men når filmen var ferdig, hadde vi bare lyst til å for alltid sitte igjen i kinosalen og leve på den følelsen.
Vi var på ingen måter klar til å gå ut i det virkelig liv når rulleteksten rullet ut og vakten kom for å rydde under stolene, så vi gikk ut av kinosalen, og oppdaget at kinosalen på motsatt side hadde døren åpen og reklamemusikk spillende på full guffe. Salen var halvtom, og vi snek oss opp til rundt midten, satte oss ned, og spurte fyren bak oss hva vi skulle se.
Han sa: Vet dere ikke hva dere skal se? Vi ristet uskyldig på hodet. Han sa: Charlie Wilson's War. Den er kjempegod, tror jeg. Og vi nikket til han.
Vakten lukket døren, filmen begynte, og vi følte oss kule og nyskapende for å følge etter en drøm ihvertfall jeg har hatt helt siden jeg var liten og gått forbi andre kinosalen på veien ut døren. Følelsen varte til ca. et og et halv minutt ut i filmen, da det gikk opp for oss hva filmen handlet om, og plutselig satt vi der og tenkte: Nei. Denne filmen, etter Dykkerklokken og sommerfuglen? Og det ble bare verre og verre. Og verre. (Vi bare sier: Nærklipp av helikoptre som skyter ned barn, klippet rett til et særdeles nært nærbilde av rompen til en gående dame i et kort, inntilsittende skjørt)
Trøsten med at vi tross alt ikke hadde betalt for filmen, gjorde det ikke så mye bedre. Vi måtte heller spørre oss selv om det var verdt det, å ødelegge filmopplevelsen fra den første filmen (den var helt glemt etter den dype og inderlige frustrasjonen vi satt igjen med etter den andre), for å oppfylle en av barndommens drømmer.

Like fullt, jeg anbefaler alle å prøve seg på kinosniking. Selv om du skulle ende opp med å se en utrolig dårlig film du aldri ellers ville sett, da har du ihvertfall sett hvordan menneskene på den andre siden har det, og fått noen nye impulser i livet. Bare prøv å hold deg borte fra Charlie Wilson's War.

BeatpoetAne

2008-03-01T23:54:00.006+11:00

Som det kultiverte og oppegåande menneske eg er, les eg sjølvsagd Dag og Tid, vekeavisa for kultur og politikk.

Førre veke kom eg plutseleg over ei overskrift med ordet "beatpoetane" i seg, og av ein eller annan merkverdig grunn føler eg i dag behov for å blogge om dette ordet.
Beatpoet er rett og slett eit strålande ord! Då eg skreiv om 60-tallet i musikken på ungdomsskulen, brukte eg det rett som det var. Utan å vite kva det å vere ein beatpoet tydde, rett nok. Og for å vere ærleg, det veit eg framleis ikkje.
Snart skal eg derimot byrje å lese "On the road" av Jack Kerouac, og då skal eg forstå det.
På Wikipedia står det at the Beat Generation var inspirert av "jazz, poetry og drug experiences", utan at eg blir klokare av den grunn.
Eg kan vel heller ikkje seie at eg i særleg høg grad er inspirert av "jazz, poetry og drug experiences", så det tek vel gjerne ei lita stund før eg blir ein vaskekte beatpoet.

Plan for dagen: heile taket ved sida av verandaen min (var det veranda vi bestemte for lengje sia var det rette ordet?) er fullt av snø, og etterpå skal eg og veslebroren min ta på oss kjeledressar (det har vi riktignok ikkje, men det høyrest bra ut) klatre opp på taket og rulle ned.

Star Wars på Alltid Klassisk

2008-02-16T01:40:00.004+11:00

Jeg hadde egentlig tenkt å bruke denne bloggposten på å snakke om Rocky, men så i dag skjedde det meg en slik sjelsettende opplevelse at jeg ikke kunne motstå å skrive om den.

Jeg hadde nemlig fått i oppgave å støvsuge stuen. Det er bare en ting som kan få meg til å overleve en slik atrocity, og det er å høre på hardrockmusikk/klassisk musikk på øverste volumknapp.
Da det ikke fantes noen ipod i nærheten, og Deep Purplecden i cdhyllen var forsvunnet, skrudde jeg like så godt på Alltid Klassisk, og satset på at det skulle være et eller annet storslaget barokkverk som kunne serve the task med å gjalle gjennom huset.
For å forsikre meg om at musikken kom til å gjalle gjennom huset selv om det skulle være en pinglete fløyteogfiolinsymfoni som ble kringkastet, skrudde jeg volumet opp til det høyeste først som sist.

Men hva var det som bølget ut av høytalerne oppunder taket? Det var slett ikke verken Bach eller Sibelius, det var rett og slett Star Wars theme-musikken.
Og jeg ble så overrasket at jeg slett ikke trodde mine egne ører, og da jeg stoler mer på øyene mine, undersøkte jeg displayet på det digitale radiovidunderet som til enhver tid kan fortelle hva som foregår på radioen.
Og med et opprømt hopp i magen, hva var det jeg så? John Williams' Star Wars theme.

Derfor for å bruke bloggen på det Ketil visstnok har misforstått blogger skal brukes til,
her er et snev av ønskeliste:
Star Wars-soundtracket, og igjen (og for alltid) alle Star Wars-filmene i en hyggelig hyggelig pakke med masse masse making of the making of the making of the special effects, så storebror og min sin eneste Star Wars-kilde ikke lenger skal være nrk2 sitt årlige star-wars-trioligien+episode1-med-den-tåpelige-gutten-søndags-maraton og dårlige tatt-opp-filmer fra det samme maratonet.

The Spanish Civil War og Jehovas Vitner

2008-01-22T04:59:00.001+11:00

I går søkte jeg på The Spanish Civil War på Google.
Jeg fikk akkurat 144 000 treff.
Det er like mange treff som det kommer mennesker til himmelen i følge Jehovas Vitner.
Tilfeldig?
I dag skjedde det noe hyggelig. I strøket vårt har vi en nærbutikk, drevet av et ektepar med grånende hår. Jeg tror ihvertfall det er det slike butikker heter, for den eneste gangen jeg har fått pose der etter å ha gått der siden jeg var knøtt, fikk jeg en sånn pose med hjerte og nærbutikk på. Kolonial er et kjekkere ord da.
Uansett. Denne butikken er så koselig at det fremdeles er slik at man må spørre om ting man vil ha. Sånn: God morgen! Kan du være så snill å gi meg en ost, en melk og mel?
Og så spør hun: Skal du lage kake til mamman din i dag du?
I tillegg er den utrolig, utrolig liten. Det er knapt mer plass enn for to personer å være inne der samtidig.
Dessuten (historien om et lykkelig øyeblikk i Anes liv) en gang jeg var der, når jeg var knøtt, så ga de meg en kjempetjukk Donaldpocket, en av de som glinset i blått utenpå, helt gratis! Og så sa de at jeg måtte la broren min lese litt i den også, men at den skulle være mest min.
Det var et strålende øyeblikk, siden broren min for det meste har hatt råderetten på Donaldpocketer i huset vårt.
Altså, historien jeg skulle introdusere for i dag går slik: Jeg vandret inn i butikken for å kjøpe meg et ostehorn, smilte og lo med naboene. Før jeg går videre i historien kreves det en forklaring: Ut fra døren går det nemlig en liten trapp på rundt fire steg. Altså, jeg var på vei ut, åpnet døren, og oppdaget at en mann var på vei oppover trappen. Ettersom jeg allerede hadde åpnet døren, var det omtrent ingen plass igjen i butikken, og jeg så meg rundt etter muligheten for å klatre inn i melkekjøleskapet. Men så, istedetfor å presse seg innover som jeg av erfaring har lært alle mennesker gjør, så gikk mannen ned trappen igjen og stilte seg fint ved siden av.
Slik at jeg kunne gå ned trappen, og ut av butikken, og si Tusen Takk og smile mitt varmeste smil, og han kunne si et stille Vær Så God og være litt flau over at han hadde gjort en god handling som hadde framkalt åpen takknemlighet.

Zen

2008-01-21T08:17:00.000+11:00

Til jul fikk vi en zen-kalender. I begynnelsen var jeg svært fascinert. Jeg har alltid trodd at hvis det var en religion jeg følte en spesiell tilhørighet til, så måtte det være buddhismen.
Etter noen dager, og uker, med nye visdomsord fra zen-kalenderen, begynte jeg derimot å føle at jeg ikke fullt ut kunne godta eller akseptere alle visdomsordene.
Det gikk sakte opp for meg at zentankegangen tildels går imot min egen tankegang, da det viste seg at oppskriften på hvordan å oppnå zen visst går ut på å forholde seg likegyldig til alt, og det er nok for mye kamp i meg til å godta det.
Like fullt, iblant er det noen vakre visdomsord på zenkalenderen. Her er dagens zenhistorie:

Two monks were arguing about the temple
flag waving in the wind. One monk said:
"The flag moves." The other monk said:
"The wind moves." Back and forth they argued.
Coming upon them, Hui-neng, the Sixth Patriarch,
said: "Monks! It is not the flag that moves.
It is not the wind that moves. It is your mind that moves!"
The two monks were awestuck.

Dette frimerket har ingenting med zen å gjøre.
Mannen på bildet er al-Khwarizmi. Han fant opp algebra.

Slurvefeil i bloggadressen

2008-01-03T23:27:00.001+11:00

http://spindelvevet.blogpsot.com/

Sjekk det ut!

Rambo

2007-12-31T20:03:00.000+11:00

Før jeg skal ut i det vakre nyttårsværet for nyttårsfeiring i det fri, må jeg skrive en nyttårsaftensblogg. Nyttårsbloggen skal ikke handle om tiden som går eller året som gikk eller forsetter eller nyheter, den skal handle om Rambo.
Det viser seg at jeg har utviklet en egen egenskap for å bli viklet inn i sære film -eller TVseriemaraton midt på natten, med filmer eller serier som jeg aldri ellers ville så mye som ha tenkt på å se.
Dette hendte meg altså igjen forleden (denne) natt, og jeg ble sittende oppe med folk gjennom hele natten for å se på Rambo-maraton. Ikke et helt maraton dessverre, ettersom jeg mens den første filmen gikk fant ut at det er koseligere med hyggelige samtaler om verden og slikt enn slåssing, slåssing og mer slåssing. Etterhvert fant vi heldigvis ut at ingenting slår blockbuster actionfilmer som lørsdagsnattunderholdning, det har vi jo tross alt fått vite av Hollywood fra vår første teskje med havregraut.
Etter Rambo First Blood Part 2 sitter du igjen med dype tankevekkende filosofiske spørsmål som:
Hvordan kan en stråbåt eksplodere?
Hvorfor skriker aldri Rambo?
(svar: fordi musklene hans er laget av silikon)
Hvordan kan en foss eksplodere?
Hvorfor ville noen valgt å kysse Sylvester?
(svar: fordi sylly selv har delskrevet manuset)
Og, sist men ikke minst, Hvorfor har Rambo dådyrøyne?
Det siste spørsmålet fikk oss til å forstå at Rambo-filmene helt klart må ha en dypere mening. Moralen er ikke at vi må passe oss for folk i kamuflasjeuniformer og folk med blå isnende øyne. Replikkene, kameravinklingene, naturskildringene, alt har en dypere mening. Skjult i en actionfilm laget av Hollywood slik at vanlige folk bare ville avskrive filmen som en actionfilm, ettersom det tross alt er det som står på sjangerbetegnelsen, og hvis man ikke kan tro på sjangerbetegnelsen, hva kan man tro på?
Om vi bare kunne knekke kodene.

Etter den andre filmen var vi fullt til randen av latter. Den eneste replikken som gjennom filmen ble etterfulgt av noen få minutter med ettertenksomhet, var: Og hva hvis noen hadde prøvd å frigjøre fangene i Guantanamo på denne måten?

Men poenget med at Rambo har en dypere mening ble snudd til en rett og slett ironisk konkret effekt i den tredje filmen. Jeg anbefaler alle å finne fram Rambo 3 fra bokhyllen (ettersom du selvfølgelig har den - om ikke kommer du ikke fra et møblert hjem og kan like gjerne finne deg et sted på søppeldynga med det samme), ikke bare for å friske opp for Rambo 4, som morsomt nok skal handle om Burma (ikke overraskende når vi klokken tre i natt fant ut at hvis du stokker om på bokstavene i Rambo får du Borma...), men også fordi handlingen i Rambo 3 er dette:
Rambo reiser til Afganistan for å redde sin gode venn den amerikanske obersten fra de slemme slemme russerne som okkuperer landet til de snille snille afganerne og bomber de koselige og pene mujahedinene.
Et ganske kort stykke ut i filmen slo det oss at dette må være filmen som kan få folk til å forstå parallellen mellom Sovjets okkupering av Afganistan på åtti-tallet, og USAs okkupering i dag.
Det er seriøst helt utrolig. Filmen er grenseløst megetsiende helt uten å ville det selv.
Kan det bli mye bedre enn når den snille amerikanske obersten blir forhørt for å ha forsøkt å gi våpen til den afganske motstandsstyrken, og sier til den slemme russeren:
"If you had studied your history, you would have known these people have never given in"
Hmm, ja? Eksempel til etterfølgelse?
Vi satt der og lurte på om folka bak Rambo 3 sitter hjemme og angrer på at de lagde den, eller om de fremdeles ikke klarer å se hvor ironisk den framstår nå i disse dager?
Filmen avsluttes med ordene "This Film is Dedicated to the Gallant People of Afganistan" over hele skjermen.
Men, som den slemme russeren med de isnende øynene sa med et hånlig flir:
"Vi ønsker det samme som dere amerikanere, fred."

God jul

2007-12-19T23:42:00.000+11:00

Interessant

2007-12-07T20:42:00.001+11:00

Jeg kan ikke utstå ordet interessant.
Dette har begynt å slå meg mer og mer i den senere tiden, men grunnen til min aversjon mot ordet strekker seg tilbake fra tiden før jeg reiste som utvekslingsstudent til England. Jeg fikk nemlig et papir (og det var det eneste papiret jeg fikk av den loserorganisasjonen jeg reiste med) hvor det stod at du måtte være høflig mot vertsfamilien din, og åpen for nye kulturer og ny mat. Det stod forsåvidt også om datingtradisjonen i USA, det fordi organisasjonen ikke hadde oppfattet at jeg skulle til England. Ikke spør meg hvordan jeg klarte å ende opp riktig sted, kanskje jeg egentlig bodde i USA uten å vite det og hadde mye nytte av datetradisjonene.
På papiret stod det blant annet at når en smaker ny mat en ikke liker, skal du ikke si at du ikke liker den, men:
Det smakte interessant.
Derfor, i all framtid, får jeg bølger av inderlig frustrasjon når folk sier til meg at noe er interessant.
Når folk sier at jeg holdt en interessant innledning eller at jeg hadde en interessant presentasjon så må jeg skjule min dype trang for å stirre sint på folk ved å prøve å gjøre om blikket mitt til et blikk fullt av forståelse.
Når folk skriver at jeg har skrevet en interessant tekst får jeg en umiddelbar trang til å gå bort og putte teksten under nesen deres og spørre hva de mener med det.

Jeg skjønner jo at ordet interessant for det meste har en positiv betydning. Jeg bare takler det ikke lenger, på grunn av en løgn utvekslingssorganisasjonen min ville ha meg til å si. Ikke det at jeg er så innmarri prektig og bryr meg særdeles om løgn og slikt, det bare er brent inn i meg.
Og, alt som jeg ikke takler og trenger å formidle til folk før jeg blir gal, det skriver jeg her på bloggen.
Altså, dette er ikke et angrep på alle som noensinne har sagt at noe jeg har gjort eller sagt er interessant, men det er rett og slett et angrep på ordet. Eller et forsøk på å fornye mine assosiasjoner til ordet.

Hvis du forresten mener dette er en snikinnføring av ordbloggen her på Spindelvevet, så er det forsåvidt sant. (Akkurat her må jeg nemlig foreksempel si dette: er det for andre enn meg naturlig å ha to forskjellige betydninger av frasen for så vidt som går helt ut på uttalen av ordet? - Og ja, dette tror jeg kommer til å være problemet med en ordblogg, at jeg kommer til å bli så oppsatt på ord at det kommer til å stå en parentes etter hvert eneste ord, og så en parentes etter hvert eneste ord i parentesene).

I dag er jeg hjemme og er syk. Det er en av grunnene til at posten min var på grensen til sur i dag. Ellers har bloggen plutelig begynt å snakke engelsk til meg! Den sier Customize! Det norske språket har forsvunnet, og jeg blir forvirret.

Tankekraft

2007-12-04T20:13:00.001+11:00

Dette har begynt å skje med meg i det siste. Når jeg er godt tullet inn i min varme og dune dyne, slår det meg at jeg har en tanke som jeg har virkelig trang til å skrive ned, men pennen og arket ligger på en kommode langt fra skapet mitt. Og så begynner jeg å flytte tingen med tankekraft. Som i, helt sikkert på at det er mulig og det virker ikke i det hele tatt usannsynlig. Og så etter noen sekunder går det opp for meg at tankekraft faktisk ikke kommer til å virke, og det kommer seriøst som en overraskelse på meg. Deretter blir jeg helt oppsatt på at jeg ikke kommer til å klare å flytte den tingen om jeg ikke reiser meg opp. Ettersom jeg har liten lyst til å bevege meg vekk fra mørket og dynen prøver jeg å få meg selv til å glemme tanken og tenke på noe annet. Eller å sove. Men så blir jeg så oppsatt på tanken (tvangstanker much) at jeg står opp og flytter på tingen.
Hvis dette bare hadde skjedd en gang, så hadde det kanskje ikke vært så mye å blogge om. Men dette har skjedd sånn hver natt nå. Og hver natt er jeg helt og totalt sikker på at tankekraften virker. Det er ikke engang noe jeg tenker over, det bare er sånn i hjernen min. Det kan være at jeg må hente en ullsokk tre etasjer opp for skolen i morgen, en ting som fint kunne vente til neste dag. Ellers så tenker jeg at jeg må se om vi har innpakkingspapir fem etasjer opp og så vandrer jeg hele veien opp i ullsokkene mine og så ser jeg inn skapet hvor husnissen vår bor, ser at vi har innpakkingspapir, og så går jeg hele veien tilbake igjen til dynen.

Ketil sitter her og har tvangstanker om å kjøpe vin til alle han kjenner på alle bursdager i all framtid etter han blir 18. Vi har filostorie. Filostorie = facebook og blogging. Og tvangstanker ikke minst.

Dere synes kanskje dette var svært fort å få en ny bloggpost? Ja, nemlig! Mitt nye mål er kvanitet foran kvalitet. Jeg konkurrer med desember i fjor hvor jeg skrev ni bloggposter. Og dessuten trengte jeg å ha en litt muntrere post (at tvangstanker ikke er muntre?) enn forrige post, slik at bloggen min igjen skulle bli gjeninnført som sære tanker i en munter ramme. Munter er et sært ord. Dette kommenterer jeg fordi jeg har lyst til å lage en ordblogg. Eller ikke egentlig, jeg kommenterer det fordi jeg liker å kommentere ord, og derfor har jeg lyst til å lage en ordblogg. Til Ketil(den neste setning, dedisert): Ordet wii foreksempel.
Men helt ærlig, jeg synes det er for mange blogger der ute nå! Det er best å konsentrere seg om en hjerteblogg! For meg altså, jeg har jo ikke lyst til å risikere livet til ordspillbloggene og rimbloggene og alt, hvordan skulle ellers verden gå videre?

Soltegn

2007-12-03T00:11:00.000+11:00

Jeg har gått litt rundt og tenkt på noe å blogge om, og plutselig i dag fikk jeg en litt uventet opplevelse som jeg tenkte jeg kunne blogge om.
Først skal jeg advare med å si at dette er et alvorlig tema og introduserer plutselig alvorligheten til bloggen min, neste gang skal jeg slå tilbake med et litt lettere tema!

Altså, jeg og søsteren min fra Tyskland sto og snakket, og plutselig stirret hun på dette teppet vi har på en vegg, og pekte. Jeg snurret rundt og så på henne, og så på teppet, og så ble jeg ganske forskrekket ved tanken over at hun måtte være ganske så forskrekket akkurat da, til dels sikkert litt redd og bekymret.
Det hun pekte på var nemlig et hakekors. Eller det som ved første glims ser ut som et hakekors. Her har søsteren min fra Tyskland bodd her i tre måneder, og jeg ble bekymret for at hun hadde oppdaget dette tegnet for lenge siden og ikke sagt noe om det. Men mest sannsynlig, og forhåpentligvis for hennes sjelsliv, så oppdaget hun det ikke før nå.

Tegnet er et gammel indiansk tegn for sol, lykke, eller fred. Det utviklet seg også til å bli et svært vanlig tegn i religioner som hinduismen og buddhismen, og jeg tror det er en av disse religionene som er representert på teppet vårt.
Det er et omvendt hakekors, eller hakekorset er omvendt av det gamle indianske tegnet. Teppet vårt er forsåvidt veldig fargerikt og er for det meste fullt av elefanter og løver og påfugler og blomster.

Dette skal sies, at når vi fant det og bestemte oss for å henge det opp, tok vi det inn til diskusjon. Teppet i seg selv er ganske juglete, og selv om du faktisk skulle tro det var et hakekors virker det ikke særlig avskrekkende. Det er jo også det skumle i grunnen, i tilfelle vi faktisk var nazister og prøvde å framstille nazistene i et vakkert lys med hakekors i en jungel full av vakre dyr og fugler.

Hvis en person som hadde opplevd 2. verdenskrig, sittet i konsentrasjonsleir eller vært en pårørende, så, helt ærlig, vet jeg ikke hvordan denne personen hadde reagert.
Men jeg mener, at selv om jeg tror at tegn som ligner på nazistenes hakekors har mistet sin opprinnelige betydning for all framtid, at vi ikke skal la symbolene våre (eller symbolene til andre kulturer for den saks skyld) bli misbrukt til å representere noe annet enn utgangspunktet.
Akkurat som jeg mener at det å gi Vigrid råderetten over den norrøne mytologien er tåpelig, ikke fordi alt i de dager var så utrolig bra og den norrøne mytologien er så utrolig politisk korrekt, men fordi noen av historiene er knall og burde tas vare på.

(Dette burde heller tas muntlig enn skriftlig, og det er en av grunnene til at det er i en parentes. Jeg mener ikke at vi burde glemme 2. verdenskrig, og jeg skjønner at for folk som opplevde den vil den alltid være krigen i bestemt form, men jeg synes at det er viktigere for oss i dag å tenke på de 29 krigene som foregår akkurat nå)

Så, for further notice, er dere advart. Hvis dere noengang skulle besøke huset vårt, og dere hadde hørt meg fortelle om mine to-the-left parents som abonnerer på både Klassekampen og Rødt!tidskriftet, og dere plutselig oppdager teppet, som fører til at dere tror at alt det jeg har fortalt var løgn for å dekke over at jeg og foreldrene mine egentlig har et helt annet politisk ståsted, og dere bestemmer dere for å storme ut av huset mitt og aldri snakke til meg igjen, så håper jeg at jeg har avverget dette ved å skrive denne skrifteposten!

Hjemsøkt gjestgiveri

2007-11-26T05:24:00.000+11:00

Javel, jeg er ikke noe flink til å gjeninnføre bloggen min. Jeg tar selvkritikk (Nei, selvfølgelig gjør jeg ikke det! Hvorfor skulle jeg kritisere meg selv? Hvis jeg kritiserer meg selv ender jeg bare opp død og begravet! Jeg kritiserer istedet DERE! Nei, faktisk DU, for å gjøre det enda litt mer personlig! Eller DEG for å gjøre det enda mer grammatisk korrekt. Det er DIN feil! Kritikk, kritikk!)
Jeg har en ting å si: Jeg fryser. Fingrene mine er kalde. Kalde, kalde, kalde.
Det er derfor jeg snakker så rart. Og det er derfor jeg kritiserer så mye. Og det er derfor jeg har så mange punktum og setninger som begynner på og. Fordi fingrene mine har trukket den logiske slutningen at jo flere punktum jeg har i en bloggpost, jo varmere blir fingrene mine.
Fingrene mine er lure. Og de kan skrive en bloggpost helt av seg selv. Fingrene mine er kanskje de lureste fingrene i hele verden. Det er nok fordi de ikke har noe hjerte å bli avmagnetisert av.
I dag var jeg på et hjemsøkt gjestgiveri. Der hadde de en TV som hadde Aladdin på frys, og flerfoldige portretter av prinsene og prinsessene og kronene og kroninene som kysset hverandre.
Søker du på verdsveven og så på bilete av Hjemsøkt Gjestgiveri får du opp to bilder, hvor et av bildene er en utskrift fra et magnetometer.
Det hjemsøkte gjestgiveriet var på Aksøy. Det var storm og vi lette og lette og lette etter kaffe. Vi fant pepperkaker. Hjemsøkte pepperkaker faktisk.

Dette er et bilde av Ilfracombe. Der bodde jeg sannelig min hatt et halvt år. Jeg har skjønt at for å være en hipp og kul blogger må jeg ha bilder på bloggen min. Og siden jeg allerede har kritisert dere lesere veldig mye i denne posten, kan jeg jo gi dere et bilde å se på. De to store hvite tingene som ser ut som fabrikken i Simpsons er et teater og det heter Landmark. Fordi det er et landemerke. Nemlig. Hvis du har gått deg vill og ikke vet hva du skal gjøre, og du ser Landmark, så har du ikke gått deg vill lenger.

Bursdag!

2007-11-19T20:52:00.001+11:00

I dag er det akkurat ett år siden jeg opprettet bloggen, og selv om det var en pause på en del måneder der en gang, så foreslår jeg at som en tribut til bloggen så skriver jeg ingenting i denne posten, men at du derimot skrroller nedover arkivet og leser en randomly chosen bloggpost fra den tiden langt tilbake!

De er nemlig klæssikere i ordets rette forstand (eller muligens også som i Sofies forstand)

Den kjære bloggen hvor dere i et helt år uten opphold har hatt innblikk i tankene mine (det med uten opphold var tull. Eller i verste fall løgn. Men ingen andre tanker enn mine ihvertfall. Nesten), som har brakt oss alle så mye.. Ja, si det? Teknologi? Og dessuten hvor glad jeg er over at jeg ikke er en av de nybakte bloggforeldrene som føler seg helt ensom og fortapt i den store og skumle bloggovnen (eller, nok metaforer nå!)

Ting som har forandret seg siden i fjor på denne tida:
...Ingenting?
Utenom at jeg i går møtte en svenske som lærte sin fem år gamle datter ordet revolusjon.
Og at jeg har fått en ny og oransje bok-for-alle-de-usedvanlig-gjennomtenkte-tankene-mine.
Og at jeg nå har lært at Indonesia består av 17 508 øyer.

Random tanke til slutt: Det må være en utrolig fordel å ha silikonpupper hvis noen bestemmer seg for å skyte deg i hjertet!

Klokken tolv allehelgensaften

2007-10-30T05:39:00.000+11:00

Dette skjer hvert eneste år.
Det begynte en gang i fordums tid (dagens ord/frase). Vi var unge og idealistiske, og som unge og idealistiske mennesker mente vi at det var vår idealistiske oppgave å innføre Halloween i Bergen og Norge. Dette, i vår unge og ideologisk riktige tankegang, var ideologisk riktig nettopp fordi det nå var enda en dag i året fattige og uvelkomne og ensomme barnehjembarn i Norge kunne gå hjem mette og fullfilled og med blussende røde roser i kinnene!
Så har det seg slik at hvert år havner allehelgensaften (som muligens er en annen dag enn halloween, men oversettingen får leve videre) noen dager etter at vi har stilt klokkene. De fleste mennesker har altså klart å stille klokkene til Allehelgensaften.
Men for personen ansvarlig for å stille klokken i Johanneskirken, er ikke dette like lett. Det tar nemlig alltid personen akkurat like mange dager det er fra stilleklokkedagen til allehelgensaften på å finne ut at personen må stille klokken hvert eneste år. Dermed, hvert eneste år, går personen opp i klokketårnet og tenker: Nå skal jeg sannelig stille klokken! Hvert eneste år går det opp for denne personen at det å stille klokken i Johanneskirken faktisk ikke er noe denne personen har evnen til å gjøre, og det ender med at denne personen må se seg slått av tiden. Det er faktisk slik at det er mulig å stille klokken, men ikke å få den til å gå etter at den er stilt. Personen stiller derimot klokken til klokken tolv, ettersom det er det klokkeslettet klokken blir færrest ganger i døgnet (for de som ikke har P-matte, er dette tull, for klokken blir altså tolv like mange ganger i døgnet som den blir alle andre klokkeslett).
Deretter går personen hjem, for at han neste dag skal kontakte fagstilleklokkepersonene, som personen ikke kan kontakte Allehelgensaften da fagstillepersonene er opptatte med å kle ut ungene sine som morderklokker.
Dermed, når vi unge og idealistiske mennesker gikk ut med rødmende roser i kinnene, og nå også når våre søsken som har enten blitt inspirert av amerikansk kjøpepropaganda, eller mer sannsynlig, blitt imponert over de en gang halloweenidealistiske søsknene sine, går ut med blussende kinn, med sine venner utkledd som morderklokker, og går bortover, oppover, forbi eller bak Johanneskirken, møter de dette synet: De retter blikket mot himmelen, og der ser de, svevende i det stummeste mørket, en klokke som viser tolv.
Hvert år på omtrent denne tiden slutter nemlig også lyskasterne som lyser opp Johanneskirken å virke, og det er fullt ut umulig å se noe annet enn den hvite klokken.

Dette var spøkelseshistorien for i natt. Det er dessverre ingen spøkelseshistorie lenger, ettersom jeg forklarte absolutt alt, og omgjorde den til en enkel arbeiders fortelling om arbeidssituasjonen i velferdsNorge, men dere står frie til å lage en spøkelseshistorie av dette, nå som dere har faktaene på bordet! Enjoy!

Triste dikt og kostebiler

2007-10-29T21:48:00.000+11:00

Jeg føler meg tildels litt ukreativ (ukreativ? der var jeg sannelig kreativ og fant på et nytt ord) når jeg disse siste bloggpostene bare har kopiert det noen andre har sagt inn på bloggen min, men jeg må nok innrømme at det kommer jeg til å gjøre i dag og. Det er jo tross alt ganske hardt arbeid å reinnføre en hel blogg, og helt egenskrevne bloggposter må nok komme over tid.
Men for å være litt kreativ, kan jeg komme med en helt egenprodusert tanke:
Jeg er redd for kostebiler. Fryktelig redd! Som i, redd! I dag nemlig, kommer det en kostebil til gaten vår. Og det er sprøtt, for alle bare går rundt og vet at det kommer en kostebil til gaten vår, og det virker som de synes dette er en veldig normal og fullt ut akseptert ting. De vet til og med akkurat når den skal komme. Kostebilen! Jeg skal ikke være her da!

Dette er det tristeste diktet i hele verden:

Det bor en gammel baker
på en bitte liten øy.
Han er så lei av kaker
og krem og syltetøy.
Men han må sitte likevel
og spise sine kaker selv.
For han bor helt alene
på en bitte liten øy.

Når små og store båter
går dampende forbi,
da sitter han og gråter
i sitt varme bakeri,
og spiser loff og fattigmann,
for ingen kunder går i land.
Og han er helt alene på
på en bitte liten øy.

Det var en gammel baker
på en bitte liten øy.
Han åt for mange kaker
med krem og syltetøy.
Forleden dag så satt han død
midt i en haug av wienerbrød.
Og nå bor det ingen baker
på en bitte liten øy.

Sitater om døden, og sånt

2007-10-10T21:12:00.000+10:00

Jeg er i det hele tatt ganske prinsipielt imot sitater fra barn (i det hele tatt, barn), men så satt vi her en fredagskveld og snakket om livet og slikt, og så var det noen som kom på denne anekdoten (ane-k-doten, a-nek-doten)fra en fordums tid:

Lillekusinen min:
Jeg gleder meg til jeg dør,
for da får jeg møte bestefar og Solveig og Jesus og Høne Pøne.

Og så kom jeg på hva lillefetteren min en gang hadde sagt til bestefaren min (som ikke er bestefaren til fetteren min):
Er du bestefaren til Ane? Og bestefar sa ja. Og fettern sa: Åh! Vet du hva? Min bestefar er inni en Kaptein Sabeltannkiste han!

Men den slår ikke hva Bennylillebror sa da tanten vår var på sykehuset. Hun var ganske alvorlig syk, og mamma hadde prøvd å være en pedagogisk mor og fortelle Bendik litt om døden og slikt. Men det var slett ikke det han gikk rundt og lurte på.
Bendik: Du mamma?
Mamma: Ja?
Bendik: Hvis Beate dør, skal vi gå i begravelsen da?
Mamma: Ja, det skal vi selvfølgelig!
Bendik: Men, mamma! Hvordan skal vi komme oss opp igjen?

Dette er forresten min første bloggpost i reinnføringen av bloggen min, nå har jeg tenkt litt på dette, og bestemt at den formelt og offisielt skal våkne til liv igjen!
Tidene har forandret seg, og man kan gjerne spørre hvor stor rolle en blogg egentlig kan spille i verden. Men jeg vil driste meg til å mene at å lese en blogg kan gjøre overgangen med å gå fra å prøve å logge seg av facebook til å faktisk fjerne seg fem fot fra datamaskinen både til en lettere og mer meningsfull handling.

Eplet

2007-09-08T23:10:00.000+10:00

av Vagrich Bakhchanian

Rolleliste:
1. Adam
2. Eva
3. slangen
4. Newton
5. Wilhelm Tell
6. Tells sønn
7. Marinens sang -og danseensemble
8. en hvit hest
9. Snehvit

Et stort vakkert epletre uten et eneste eple
står midt på scenen.
Adam, Eva, slangen, Newton, Wilhelm Tell, Tells sønn,
Marinens sang -og danseensemble, den hvite hesten,
Snehvit
i kor

- Da bekreftede meldinger er innkommet
om at eplehøsten har vært dårlig i år,
er denne forestillingen avlyst.

Teppe

Moon Unit

2007-04-22T02:52:00.000+10:00

Javel. Sofie påpekte at det var lenge siden jeg hadde skrevet noe på bloggen min, og jeg trodde ikke noe på det siden jeg trodde bloggen min var veldig flink og oppdatert. Men nå viser det seg (jeg brukte nemlig en stund på å gjøre denne matten) at det er mer enn en måned siden jeg skrev noe her sist! Merkverdig!

Ting som har skjedd siden den gang er: Jeg var på påskeferie, det ble april, jeg ble totaltfascinert av david bowie (som jeg egentlig aldri har tenkt så mye over utenom at han laget sangen til den superkule Life On Mars-serien om en fyr som blir reist tilbake til 70-tallet, og at han dessuten har en sønn som heter zowie bowie (jeg vet hva sønnene til for mange folk heter! jeg hører for mye på PILS! jeg vet hva datteren til frank zappa heter også da!) sine helt utrolig fascinerende øyne (david bowie sine altså), jeg så The Constant Gardener som var helt og totalt annerledes enn jeg hadde trodd, jeg lagde meg en facebookprofil og grunnla gruppen Den internasjonale gruppen for tonnevis av utropstegn!!!!, annette, astrid, christina og jeg lagde en reklame for CardiInhaler Yeast-o-Boozt Helium Mascara, jeg ble forkjølet, jeg så på american idol sammen med pappan min, og bloggen min sier Utkast istedetfor Draft.

Egentlig skjedde det meste av dette sånn omtrent i forgårs, men jeg tror ikke jeg har en eneste unnskyldning for å ikke ha skrevet blogg ettersom det egentlig ikke har skjedd noe i det hele tatt. Men ellers lider (eller nyter) jeg av korttidshukommelse, så jeg husker ingenting i det hele tatt heller.

Den Hodeløse Terrakottasoldaten

2007-03-19T08:34:00.000+11:00

Denne bloggen skulle egentlig handle om Nicolas Cage, siden jeg i det siste har funnet ut en hel del merkelig om han.
Nemlig at: Han er nevøen til Francis Ford Coppola, og dermed også fetteren til Sofia Coppola, og han het faktisk Coppola før.
Han er "good pals" med Tom Waits, han har vært gift med Lisa Marie Presley, og han har en sønn som heter Kal-El!

Men så fant jeg ut at å blogge om Nicolas Cage ville være en særdeles merkelig ting å gjøre, så istedet skal jeg skrive om Den Hodeløse Terrakottasoldaten. Den Hodeløse Terrakottasoldaten bodde på vaskerommet helt til jeg fant ut at jeg ikke kunne gå videre i livet mitt uten å ha Den Hodeløse Terrakottasoldaten på rommet mitt. Før det mistenker jeg at han bodde i en av de talløse bokhyllene i huset, og at han muligens også hadde hode.
Jeg har igrunnen aldri hatt et spesielt sterkt forhold til ting som ikke har hoder, men denne terrakottasoldaten er det noe spesielt med. Ettersom jeg er midt i å kaste ut absolutt alle ting som minner meg om rommet mitt ut av rommet mitt, tror jeg det er et godt tegn at Den Hodeløse Terrakottasoldaten skal flytte inn.

Jeg håper dere alle sammen overlever skoleuken best mulig, selv om dere ikke har noen hodeløs terrakottasoldat å hjelpe dere gjennom den!

Norsktoppen

2007-03-08T19:10:00.000+11:00

Det er virkelig på tide å dedisere (dedikere?) en blogg til norsktoppen!
Jeg har nå endelig skjønt hvorfor hallo i uken er det nest morsomste programmet på p1p2!

noen lyrics fra norsktoppen topp10:

Solen er varm
Men hjernen er kald

og

Mitt hjerte viser vei
til stjernehimmelen

og denne virkelige perlen i poesi:

Jeg vil være din slave
Jeg vil være din pave
Jeg vil være din sjåfør
Jeg vil være din sirkusdirektør

De kom alle sammen på topp 10 på norsktoppen! Og gjett hvem som kom på tredjeplass? GRILLBILL AND THE HOTDOGS!!! no kidding!!

Ellers reiser jeg til Oslo i dag med det vakre nattoget, har en liten anelse om at det ikke vil være like vakkert etter noen timer, men vi overlever forhåpentligvis!

Samtale

2007-02-19T04:16:00.000+11:00

Ane: Du vet sånn skomakerting!
Pappa: Skomakerting?
Ane: Sånn det er på SFO.
Pappa: SFO?
Ane: Det minner om glitter. Og paljetter!
Pappa: Paljetter?
Ane: Sånn skomakeren bruker!
Pappa: Skomakeren?
Ane: Nei, ikke skomakeren!
Sånn som klatrer på taket.
Nei, bor på taket.
I mursteinen mener jeg!
Nei, du vet, brosteinen!
På taket.
Pappa: Brosteinen?
Ane: Eh, sånn man lager påskepynt med.
Pappa: En ting som minner om glitter og paljetter,
man lager påskepynt med, og skomakeren som
bor i brosteinen på taket bruker den?
Åj, nei, nå vet jeg hva du mener, piperenser!
Pappa: Men har vi det da?
Ane:Eh, nei...

Dikting

2007-02-07T19:55:00.002+11:00

Jeg føler at jeg har utsatt å skrive blogg lenge nå. Egentlig er det dumt, for jeg liker igrunnen å skrive blogg. Og for tiden leser jeg Ei vinterreise, og har fått fornyet tro på at jeg faktisk kan skrive et normalt språk, selv om måten jeg skriver på bloggen er latterlig. Ikke at jeg vil kalle Ragnar Hovland sin dagbok latterlig, men du merker forskjellen på måten han skriver på når han skriver i dagboken og når han skriver skjønnlitteratur.
Uansett, LOST går ikke lenger midt på natten (utenom på fredager, men da bare klokken tolv), og jeg merker at jeg har blitt søvnløs igjen, og dermed sitter jeg istedetfor oppe midt på natten og leser nynorsk litteratur. Det er koselig! Jeg har dessuten i det siste fått sett en del programmer jeg aldri har sett på før, som dansefeber og greys anatomy (jeg kan ikke si jeg ble frelst...) og bokprogrammet og ed robinson...
Nemlig. Vi har koblet ut vår gratis-test-bredbånd-tjue-ekstra-kanaler-boks, og jeg trodde jeg ville begynne å se mindre på TV, men det ble fort motbevist! Jaja, boksen kommer snart tilbake med mtv og discovery og tcm og tv2 zebra og filmkanalen og de andre merkelige kanalene.

I tillegg til å ha brukt uken min på å se på alle disse merkelige programmene, har jeg også sett rent for mange filmer. Jeg har klart å se hele den special editionen av ringenes herre i løpet av uken og i forskjellige sammenhenger, dessuten så jeg i går hele fem filmer! Først så jeg nemlig ringenes herre den første (ja, det har ikke gått helt kronologisk), deretter så jeg Cry-Baby med Johnny Depp (sammen med?), og så var vi på kino og så Pans labyrint, og når jeg kom hjem så jeg Kung Fu fotball (yukk! bare fordi det var godteri i tv-stuen, og jeg kunne ikke forsake det bare på grunn av en stygg film) og til slutt så vi the Squid and the Whale.
Jeg lurer på om jeg lærte noe nytt i går?

Jeg trodde i grunnen når jeg begynte å skrive at jeg hadde et tema for denne posten. Og det handlet ikke om nynorsk litteratur eller filmer. Uansett, til neste gang, skal Torben/Benny/Torphius/Ico Pal sitt dikt få avslutte posten:

Jeg sitter på en
buss då hvor
sofaen stinker og
trekkene er kalde
Røyk siger fra
bussen ut den
oljehydratiske
døren lyser gul
Det ligner på
Vinter

Lister om morgenen

2007-01-19T19:23:00.000+11:00

I dag skal jeg skrive en liste over ting jeg liker og ting jeg ikke liker.
Helt ærlig har jeg jo skrevet en liste om det før, om ting jeg fant ut at jeg likte og ikke likte etter klokken syv om kvelden, så i dag skal det bli to lister om ting jeg liker og ikke liker før jeg går på skolen om morgenen:

Liste over ting jeg liker:

Dimme lyset i stuen
Stearinlys
Blåse ut stearinlys
Røyken når stearinlyset slukner
Det første øyeblikket utenfor døren når man går til skolen

Liste over ting jeg ikke liker:

Å våkne
Alarmen på radioen
Alarmen på mobilen
Å ikke ha dynen rundt seg lenger
Å ikke ha hodet på puten lenger
Å måtte åpne øynene
Å måtte tenke
Å stå opp
At kontaktlinsene skjærer
Å finne klær i haugene av klær rundt på gulvet
Å dra våte bukser eller andre lange klær fra vaskemaskinen til tørkemaskinen
Å måtte tenke på å gå til skolen
Å ha dårlig tid for å rekke skolen
Å ha god tid for å rekke skolen
Lukten av mat
Synet av ingen penger i lommeboken
Følelsen av maktesløshet
Smaken av å glemme at man pusset tennene og så drikke frokostjuice
Å måtte lete huset rundt etter en paraply eller jakke som virker omtrent eller lignende
Å måtte gå til skolen

Silikonromvesener

2007-01-11T00:33:00.000+11:00

Jeg har en erklæring å komme med:
Jeg tror på silikonromvesener. Dette er en seriøs erklæring og jeg sier den høyt og tydelig og med en seriøs og klar stemme så det ikke skal etterlate seg noen tvil.
Dette er for at ingen skal mistenke meg for å være redd for å bli et mobbeoffer eller for at jeg er et Svakt Menneske.
Silikonromvesener finnes.

(posten er dedisert til tilla og kornsirklene)

ps: jeg fikk brev fra jobben jeg søkte på, og nei, jeg fikk ikke jobben.
Men det var fordi jeg ikke er 17 (det stod 16 da jeg søkte på jobben, men så plutselig var det veldig viktig at man var 17!),
ikke (nødvendigvis) fordi jeg fortalte fyren handlinsreferatet av Carnivale.

Tid

2007-01-05T04:39:00.000+11:00

Franske anti-nyttårsdemonstranter markerte
overgangen til det nye året på sin egen måte.
I den franske byen Nantes gikk demonstrantene
gjennom gatene med blant annet
slagordene "Nei til 2007" og "Nå er bedre".
De oppfordrer FN til å stanse"det gale tids-racet"
og til å utsette framtida på ubestemt tid

Jeg flytter til Nantes folkens! Utenom at jeg ikke kan snakke fransk og gikk gjennom en traumatisk franskmuntligprøveaktigting i går og begynte å snakke både engelsk og spansk men lite fransk. Glemte til og med hva ja er på fransk! Jada!

Ellers hadde jeg mitt første ever jobbintervju i dag. Det var skrekkelig forferdelig! Hikk! Litt tramuatisert! Fy, fyren som skulle intervjue kom lenge for seint og sa når han kom: Det er bedre at jeg er for sein enn at du er for sein! Dessuten spurte han hva jeg ser på tv (!?) og jeg begynte å forklare Carnivale for han. Som handlingsreferatet. Åj, tror ikke noen ville ha ansatt meg etter det!
Blærk, er litt for sjokkskadet til å beskrive noe mer, men skal komme tilbake med en oppdatering!

Ellers synes jeg dere burde kommentere litt mer, det er dere som driver denne bloggen framover! Jeg har et spørsmål nemlig! I dag spurte jeg meg selv: Hvis jeg kunne valgt hvilken som helst jobb i hele verden, hvilken ville jeg da ha valgt? Jeg spurte familien min og jeg ble rent rørt over svarene! Derfor spør jeg nå dere! Skriv en kommentar og fortell hvilken jobb du ville valgt!

Lyden av mahjongbrikker og tåke

2006-12-30T07:37:00.000+11:00

Jeg tenkte jeg burde ha en innledning til denne bloggen, derfor editer jeg litt her og skifter ut tittelen! Imponert? Denne bloggen skal nemlig handle om lyder. Først om mahjong (this is not the chinese sudoku, i feel the urge to talk in english just to make this clear!)

Mahjong, det er ikke det spillet man kan spille på internett som heter mahjong. Og hvis du tilfeldigvis faktisk har spilt mahjong, spillet med fire personer, så er versjonen vi spiller annerledes, om du da ikke kjenner noen som kjenner noen vi kjenner, da det kanskje kan være den samme versjonen!
Uansett, mahjong er et spill med små brikker som i grunnen skal være av marmor eller ibenholt eller noe slikt vakkert, men som oftest er de laget av plast som ser ut som ikke ser ut som plastikk. Og en av de vakreste lydene jeg vet om er lyden av mahjongbrikkene når man blander de før man spiller! Vakkert!
Kom på besøk hos meg en gang og jeg skal lære deg mahjong! Grunnen til denne prising av mahjong i dag? Jeg vant! Haha, og fikk massevis av poeng! Men så trakk jeg fire hvite drager etter hverandre, og kastet alle ut, når jeg egentlig kunne fått en kong! Irriterende! Høres det forresten ikke vakkert ut, bare av den lille skildringen der?

Nå som jeg først er inne på lyder (ja, merket du at jeg sa, det er en av de vakreste lydene jeg vet om?), i går, rett etter at jeg var ferdig med prøve-mattetentamen (j e g g j ø r m a t t e i j u l e f e r i e n), så jeg ut vinduet et sekund! Og det var det vakreste jeg hadde sett! Rundt lysene som henger på tråder mellom husene så det ut som det regnet, men lenger ned regnet det ikke lenger! Og hele verden var hyllet inn i tåke!
Det var absolutt vakkert og magisk! Jeg tok på meg mamma sine gule støvler og gikk rundt i gatene og det var helt helt helt stille! (her kommer lyden inn) Det er virkelig en av de vakreste lydene jeg har hørt noen sinne, lyden av tåken! Som altså ikke er en lyd i det hele tatt. Og lysene fra alle adventsstjernene og juletrærne og buskene med mangefargedejuletrebusker utenfor husene!

Dessuten, Tom Waits. I går da jeg la meg etter å ha sett en skrekkfilm, hørte jeg på Tom Waits. At jeg så en skrekkfilm i går var en løgn, jeg så en krimfilm hvor det skumleste var en gutt som hadde mentale problemer og var redd for å legge seg på grunn av en skummel mann med maske. Jeg har bare blitt litt rammet av paranoia for tiden. Og jeg lurer på om jeg begynner å bli mørkredd. Som er irriterende for jeg har alltid likt mørket.
Altså, når jeg hørte på Tom Waits i går klokken halv to om natten, slo det meg at uten musikk kunne det like så godt ha vært en skrekkelig, skummel skrekkhistorie han fortalte. Ikke alle sangene da, men som Watch Her Disappear. Skummelt!

Noen fortellinger om julen

2006-12-27T06:39:00.000+11:00

Julen er over, og før jeg begynner å skrive noen av de allerede planlagte postene må jeg fortelle om hvordan julen utartet seg her. Det var nemlig den første julen i Bergen (som jeg kan huske) , og den var ikke lik noen av julene jeg kan huske, ikke de jeg har feiret i Egypt, Gran Canaria eller i Venezuela, og ikke som de jeg har feiret på Høvik, Bygdøy eller i Sandvika. En forskjell var at det regnet. En annen var at det var null komma niks julestemning. En tredje var at jeg egentlig ikke hadde gledet meg til julen, jeg hadde bare gledet meg til å få skolefri, og dermed ble jeg ikke skuffet over julen heller.

Ting som er verdt å nevne om julen er at jeg fikk en mini-ipod shuffle, som heter Plutonium og har frosker på seg, og at jeg fikk Superman Returns, som er en viktig ting å nevne fordi nå kan jeg endelig se den filmen jeg har gått rundt og reklamert for i et halvt år, det vet dere sikkert dere som kjenner meg. Om du ikke kjenner meg, synes jeg det til et visst punkt er skummelt at du leser bloggen min, så det overser jeg så jeg ikke begynner å si mange ugjennomtenkte ting. (riktignok er ingen av de tingene jeg sier gjennomtenkte, men det er sikkert verre for de som ikke kjenner meg!)

Dessuten fikk broren min et ishockey-spill, og jeg som lenge har trodd at mitt skjulte talent er å være en meget god ishockey-spillspiller, skjønte fort at dette ikke var tilfelle. Dermed får jeg bare snikøve om natten, mens jeg fortsetter å lete etter mitt skjulte talent andre steder. Jeg håper for eksempel at mitt skjulte talent viser seg å være at jeg er ekstremt flink i å spille et eller annet instrument, og derfor kan jeg ikke prøver å spille noen nye instrumenter i tilfelle jeg blir skuffet!
Ting jeg allerede har funnet ut ikke er mitt skjulte talent, er for eksempel å synge opera, selv om man skulle tro det ut i fra navnet mitt. Men jeg kan skrive meg en note om å fortelle dere historien om Aïda en annen gang!

Nå prøver jeg å skrive søknad for å få meg jobb, men det er særdeles vanskelig, dessuten må jeg lyge litt og det er jo alltid morsomt men også litt anstrengende! Jeg er jo tross alt ikke presentabel, så jeg passer i grunnen ikke til jobben!

Jeg har bestemt meg for å skrive en alvorlig post en gang, jeg føler meg ganske alvorlig for tiden, for det meste inni meg men til dels også utenpå. Det gjør at jeg lett blir sur og sint og irritert og ikke mitt glade muntre meg! Men å skrive en alvorlig post vil nok ikke gjøre meg så mye gladere, så kanskje jeg bare skal la være.

Jeg merker at jeg ikke har så mye mer å si, selv om det faktisk var et budskap jeg skulle formidle når jeg kom hit for å skrive på bloggen min.
Jaja, bloggen får være budskapløs for denne gang, til neste gang vi møtes kan du prøve å finne ut om du har mer lyst til å hoppe i et kaldt vann nå enn før jul. Og utifra svaret ditt kan du lage deg ditt eget budskap.

BitteLilleJulaftenTankerOmDagenFør

2006-12-22T21:39:00.000+11:00

Har jeg ikke skrevet noe om jul her i det hele tatt? Det går sakte opp for meg... Det er sprøtt! Jeg som elsker julen så mye! I år har julen gjemt seg fra meg, jeg blir lei meg av å tenke på det!
I dag er det bittelillejulaften, i morgen er det lille julaften, det er så jul som det blir! Første feriedag og alt!

Planen min var nemlig å skrive om andre ting enn jul i dag også! For det skjedde så mye merkelig i går at jeg føler for å skrive om det, og det var ikke så mye som hadde med jul å gjøre...

I går så jeg American Psycho, det var den beste filmen noensinne! Hahahaha, ond latter!! Men jeg ble irritert på slutten! Men jeg skal ikke si mer om det, i tilfelle folk ikke har sett filmen enda eller noe i den dur. Uansett sa tanten min som hadde lest boken at slutten ikke var helt som filmen viste, så nå må jeg lese boken også! Jeg gruer meg litt! Jeg skal også lese The Shining, men det gleder jeg meg til!

Jeg så American Psycho sammen med broren min, som denne posten skal handle om. For han hadde nemlig bursdag i går, og ble 18 år! Jeg følte meg litt forlatt og ensom, for nå er han voksen, og det er ikke jeg! Da er det bare to barn i familien min! Skummelt! Jeg savner han! (akkurat nå gikk det opp for meg at jeg skjønner hvorfor folk sier jeg bruker mange utropstegn... Men alt jeg sier på bloggen er jo utropstegnting, ellers ville jeg jo ikke sagt det!)
Vi hadde den morsomste åpne-gaverseansen, og vi klappet og sang og hadde det ekstremt morsomt! Det høres muligens bare sekt-aktig ut, men det var kjempemorsomt!!
Her hadde jeg tenkt å fortelle om alle de morsomme tingene vi snakket om i løpet av festen, men det viser seg at jeg har glemt alt! Det var trist! Men jeg husker ihvertfall at jeg ga han Broken English Spoken Perfectly (ja, hermegave av odas gave til torben, takk for tipset), og vi lo av den (eller jeg lo av den, ekstremt mye, så alle lo av meg).

Jeg hadde også to merkelige msnsamtaler, med Ketil og Øyvind. De lærte meg begge to mye nytt om livet. De samtalene foregikk dessuten over omtrent akkurat samme tidsperiode. Oppfinnelsen av msn altså, det har gjort livet lettere/mer forvirrende. Jeg husker den gangen i gamle dager hvor alle hadde msn, men ingen visste at noen andre hadde det, så ingen skjønte vitsen! Også plutselig en gang, før påsken en gang i barneskolen, skjønte vi alle at alle andre hadde det, så vi utvekslet adresser og oppdaget msn!
Uansett, Øyvind sa:

Macody sier:
hva er det for noe?????!!!!
If we bang our heads against a brick wall, it wont make us better sier:
bloggen min!
Macody sier:
og hvorfor skriver du så mye rart og så mye tull??
If we bang our heads against a brick wall, it wont make us better sier:
det er det som er meningen med blogger!
Macody sier:
skriv heller noen filosofiske tanker

Så det skal jeg prøve på en gang! Men ikke nå, det er jo tross alt jul!

En annen ting Øyvind sa var:

If we bang our heads against a brick wall, it wont make us better sier:
den neste posten min skal handle om deg!
Macody sier:
hmm.. og hva er den oppskure årsaken til det?
If we bang our heads against a brick wall, it wont make us better sier:
fordi du ikke skrev meg en kommentar? fordi du er et godt bloggpostobjekt!
Macody sier:
men tenk på alle andre som heller ikke har lagt inn kommentar da...
Macody sier:
omternt 6 milliarder personer?
If we bang our heads against a brick wall, it wont make us better sier:
de skal jeg også skrive en bloggpost om! en hatbloggpost!
Macody sier:
altså.. det er vel å gå litt langt

Det skal jeg altså også gjøre en gang! Det kan bli gøyt! Jeg planlegger å gjøre det rett etter at jeg har lest American Psycho og The Shining, det kommer til å bli en vakker post!
Dessuten skal jeg dedikere en post til Beretning om Året som Utvekslingsstudent, det var riktignok bare et halvt år, men det skal bli en vakker post uansett! Så nå har jeg lagt en haug med planer for bloggen min!

Samtalen med Ketil skremmer meg nå etter at jeg har sett American Psycho, derfor vil jeg ikke snakke om den!

Dessuten fant jeg ut i går at Google er pyntet for jul. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde funnet det ut, for da hadde jeg hatt mer plass i hjernen min til andre ting enn å vite at google er juledekorert!

Oppdatering av ynskjelista og historien om menneskene i bakken

2006-12-21T00:15:00.000+11:00

Til jul ynskjer eg meg ei øks!

Jeg har ikke skiftet målform (although jeg prinsipielt er imot å snakke med folk som holder seg anonyme! nei, forresten, et slik prinsipp har jeg ikke, altså:) (argh, meningen er en kolon og en parentes, ikke et smilefjes! smileys har ødelagt verden for all tid!)

Planen var å bruke bloggen min som en oppfordring til TysnesKetil om å skrive lengre blogger som ikke handler om hva han ynskjer seg til jul! Det hadde ingenting med nynorsk å gjøre, jeg synes bare det passet seg i appellen!

Uansett fikk posten en annen virkning enn først tenkt, nemlig julepresang!! Jippi!

Gjestebloggpost fra Tysnesbloggen:

fredag, september 15, 2006

E' på Tysnes
HAHAHAHAHAHAHAHAHA på Tysnes har butikkane berre ope til 8

HAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHA

HAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHA

HAHAHAHAHAHAHA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

posted by Lotto-Lasse flyr igjen!

I går skjedde det en skummel ting.

Jeg gikk hjem (etter RUjulefest og grøt og saft og amerikanske tragedier 1 og brennpunkt irak julepresanger og mandelen og marsipangris og pelle og proffen og døden på oslo s)

og stod i rosenkrantzgaten og tok avskjed med Runa ClementinMandarin, og vi ropte mye over gaten, men ingen ting jeg i senere tid kan se på som støtende eller frastøtende på noen måte (hva er mon tro forskjellen på støtende og frastøtende?).

Da vi hadde sagt våre farveler snudde jeg meg og gikk oppover bakken til bakken til Dragefjellet (som var en annen bakke enn Dragefjellsbakken!). Ut av et hus foran meg kom det plutselig ut noen folk, sånn omtrent et dusin minus to (dusin farin melis!).

Jeg tenkte at de sikkert var en vennegjeng som sikkert skulle ut på byen, og forventet at de skulle snakke med hverandre og le, mens jeg gikk oppover bakken for å komme fram til den andre bakken. Men istedetfor å smile og le, stirret de litt på hverandre, og så snudde de seg mot meg akkurat samtidig og så på meg gå oppover bakken. Til slutt kom jeg til stedet de stod, og siden de tok opp hele fortauet der de stod og så på meg, måtte jeg passere mellom dem.

Siden jeg rett og slett var et lite snev bekymret prøvde jeg å virke så lite støtende som mulig, og smilte til dem mens jeg passerte. De så på meg. Da jeg hadde passert, løp jeg opp den neste bakken og så meg ikke tilbake, så dermed vet jeg ikke hvor lenge de fortsatte å se etter meg!

Dessuten; hvorfor virker bare ett av avsnittene?!? Dette har aldri hendt meg før! Det er nemlig mange vakre avsnitt her, men det vises ikke på bloggen, og nå får man ikke tid til å puste og gråte ferdig når man leser posten! Jeg savner avsnittene, jeg har blitt avhengig!

Ynskjeliste

2006-12-19T07:45:00.000+11:00

Til jul ynskjer eg meg ei bok.

(din øksemorder!)

Lyder fra veggen

2006-12-17T05:14:00.000+11:00

I dag er det lørdag, dagen før søndag. Og i morgen er det søndag og en uke til julaften og vi skal til vår hytte uten strøm for å hogge juletre og spise grøt.
I dag spiste jeg frokost.
Så la jeg meg igjen.
Så kom mamma ned og kjeftet på meg og sa jeg ikke kunne sove midt på dagen.
Så gikk jeg opp og surret rundt, og
så leste jeg litt i Volvo Lastvagner som jeg er glad i,
så la jeg meg igjen.
Så kom mamma ned og kjeftet på meg, og fikk det til å framstå som en dødsynd å sove om dagene i helgene, selv om man ikke har fått sove om natten.
Så fortalte jeg mamma at det var merkelig at jeg sov ti ganger bedre på en sofa under et teppe med alle klærne på under en julestjerne i et Kalfarethus.
Så spiste jeg lunsj.
Så gikk jeg og kastet papir og så på røyk som kom fra plassen utenfor Johanneskirken og
så gikk jeg og postet tre pakker til England og en pakke til Haslum.
Så gikk jeg hjem og latet som jeg ryddet rommet mitt, mens jeg skrev brev til min forhenværende vertsfamilie i Ilfracombe.

Nå sitter jeg her og skriver og summer og hører på en merkelig lyd som kommer fra veggen.
Jeg drømte dessuten veldig mye rart mens jeg sov i dag, for eksempel at det var en trapp fra rommet mitt, og at foreldrene mine skulle bli med på RUmøte, og at vi skulle på kino, og at pappa skulle ha på seg en frakk, men han kneppet den to knapper feil så han ble kjempetjukk.

Er det forresten noen der ute som kan latin? Eller bare er latterlig lure og som kan tyde
Lorem ipsum vim ut utroque mandamus intellegebat, ut eam omittam ancillae sadipscing, per et eius soluta veritus.

Veien til Den Blå Butikken og Billy Bobs traumer etter gisseltaking

2006-12-09T03:54:00.000+11:00

I dag har det skjedd veldig mye. Og det er bra, for det sa legen til meg, at jeg burde gjøre mye mer! Det er en svært spennede historie hva legen min sa til meg, men det må jeg vente litt med å skrive, for det skjedde mye før det!
Først var det naturfagsblokkdag. Vel, helt ærlig var det først LOSTepisode hvor Boone døde og bæibin (Go Språkrådet! det går ikke an å skrive det sånn allikevel gjør det? Jaja..) ble født, derfor var det en episode full av kontraster. Men jeg har lovet talløse mennesker at jeg aldri mer skal skrive om LOST her igjen, så det skal jeg ikke heller.

Naturfagsblokkdag var en underlig affære! Det var flere folk som kidnappet Billy Bob av forskjellige grunner!
Jeg var på gruppe med Lars og Christina og Annette fordi vi skulle ha om Hulken, men så viste det seg at vi hadde om atombomben istedetfor. Og Lars og Christina og Annette ble sure på meg etter tur i rekke og rad. Ikke Annette da, hun fløy rundt og sang komplimenter til alle og enhver. Dessuten merket jeg at jeg har blitt smittet av henne, og begynte å si komplimenter i hytt og pine, noe som er svært ulikt den virkelig meg! Så ikke ta deg nær av det!
Og kanskje ikke Lars heller, han ga meg derimot boller og tyggis, og jeg lovet han at jeg skulle kjøpe han en gave i helgen. Og Christina ble igrunnen ikke sur noen annen gang på meg enn når hun tok Billy Bob som gissel og jeg slo henne på armen. Jo, også ble hun sur en gang så jeg måtte sitte meg i et hjørne og gjemme meg bak mange stoler. Men så kom Annette og reddet meg.

Jeg ble ikke sur på noen, utenom Astrid og Ketil (du kommer deg ikke unna det din nynorskspeaker, Billy Bob var i din hånd) fordi de kidnappet Billy Bob så jeg skulle bli med i gruppen deres by force så ikke Knut skulle kjefte på de fordi de bare var to eller fordi de ikke vil gjøre for mye, det er jeg litt usikker på.
Men etterpå lagde jeg mange diplomer av forskjellige slag og så gikk jeg til legen.

I venterommet luktet det sykehus og hvite frakker og gummihansker og sykdom. Det slo meg som merkelig at det luktet sykdom når jeg ikke var syk. Ettersom jeg vanligvis har en eller annen rar og ukjent sykdom når jeg går til legen.
Jeg merket at jeg fikk en klump i magen når jeg satte meg ned i sofaen i venterommet (rettere sagt ventegangen).
I de omtrent ti minuttene jeg satt der fant jeg ut at man gruer seg til å gå til legen uansett. Jeg skulle jo bare snakke om soving og ører, og jeg har på ingen måte legeangst. Det bare er noe med venterom. Det sier seg jo selv i selve ordet.
I ventegangen satt jeg ved siden av en dame som lagde de samme lydene på mobilen sin over og over i forskjellige mønstre. Som om hun prøvde å bestemme hvilken ringetone hun ville ha til meldingstone i en sykehus (legesenter) gang.
Jeg leste en artikkel som het: Slik blir du omsværmet og populær.

Legen sa når jeg kom inn: Hyggelig å se deg igjen, som var merkelig ettersom jeg faktisk aldri har sett henne før fordi jeg skiftet fastlege i sommer. Det var en merkelig opplevelse. Hun skjønte alt jeg mente før jeg hadde sagt det, og jeg tenkte, ikke lat som du vet hva jeg mener, men så skjønte hun det faktisk. Sprøtt!
Uansett, hun sa at jeg hadde for mye energi. Som i: Ane, du har for mye energi. Dette er et faktum. Hun sa jeg burde tilbringe dagene mine på et treningssenter og at jeg var for lykkelig og at jeg gjerne burde bli litt mindre lykkelig. Dette var på ingen måte noe jeg mente. Og hun ble svært lei seg og opprystet da jeg fortalte at jeg gjerne skulle gått på et treningssenter men at jeg måtte vente til jeg ble 16. Dessuten sa hun jeg burde bli lysbehandlet av lys. Hun snakket veldig varmt om disse lysene, jeg tror kanskje hun er litt korrupt kjøpt opp av lysfabrikantene.

Etter legebesøket gikk jeg bortover veien til Spar, former known as Den Blå Butikken. Men så malte de den hvit, og vi boikottet den lenge etter det, men så måtte vi se slaget tapt.
(Bare en liten øyenblikkskildring her, lillebroren min kom nettopp inn og ble fornærmet fordi han ikke fikk pcen så han skrudde av lyset. Jeg må innrømme at det var jeg som begynte med denne rebeliusse oppførselen når jeg var ung og rebeliuss, og den er ganske effektiv. Uansett, nå har jeg gått bort og slått på lyset igjen)

Når man går til Spar, må man krysse en vei. Eller først må man gå ned Dragefjellstrappen og så må man gå forbi et parkeringshus og så forbi legesenteret og så forbi graffitibaksiden av Sentralbadet, også må man krysse en vei. Der hvor jeg krysser denne veien har den ikke fortgjengerfelt eller trafikklys. Det er riktignok fordi det ligger trafikklys på begge ender av veien, men det vil være en omvei å gå til noen av de.
Når jeg var liten var det vanskeligste i verden å komme over denne veien, uansett fikk jeg ikke lov av foreldrene mine så jeg måtte alltid gå omveier. Men så ble jeg rebeliuss (ved å skrive det på den måten høres det snobbete ut i grunnen) og begynte å krysse veien.
I rushtiden (der holdt jeg på å skrive russetiden! broren min holder nemlig på å diktere sitt russekort ved siden av meg! han store altså, ikke han som kom og skrudde av lyset)
er det absolutt umulig, og det eneste man kan stole på er at det kommer en bil ut bak deg og kjører over gaten så du kan løpe bak den og gjemme deg (denne veien er nemlig enveiskjørt). Men det kan hende bilen faktisk ikke skal over gaten men oppover gaten, og da blir du påkjørt.
Det var historien om veien. Den ligger og ulmer bak Sentralbadet på vei til den hvite Sparbutikken omkranset av ekle ufyselige rotteinfiserte gatekjøkkener.

Det jeg skulle fortelle om var at når jeg hadde vært inni butikken og holdt på å gå ut, sa mannen i den ene kassen: ledig kasse. og det var en på vei bort til han et lite stykke fra, mens en annen gikk vekk fra den ene køen til den andre. I det eksakte øyeblikket det skjedde tenkte jeg: dette er det sprøeste jeg noensinne har sett. Men det var det jo på ingen måte.

Åj, dette ble seriøst verdens lengste post! Hvis du klarte å lese gjennom hele skal jeg lage deg et diplom!
I tillegg til alt tidligere nevnt har jeg har i dag laget verdens vakreste powerpoint til fortapte veslenaoko, og jeg har lest i Astrid sin blogg fordi den handlet om meg.
Og jeg puttet Billy Bob som er en frosk som er gul og har svarte prikker og svarte froskeføtter og er av plastikk på en hylle ved siden av en liten fjøsnisse fordi han var traumatisert etter alle kidnappingene han var blitt utsatt for og sikkert hadde bruk for litt terapi fra en fjøsnisse.