Jeg leser II

Jeg tenkte jeg skulle bli flinkere til å bokblogge, sånn som de flinke og voksne (les: kulturkjerringene) gjør, men, jeg følte meg så usedvanlig arrogant mens jeg leste min første Don DeLillobok her i solsteken, fordi jeg ikke klarer å bli en fan. Han er jo så utrolig en av disse "nålevende, amerikanske forfatterlegendene", type Philip Roth-stil, og å bli en Philip Roth-fan var null problem, så jeg ble litt bekymret over mine egne leserevner når jeg ikke lot meg overbevise av kjære DeLillo. Boken heter The Names, og internettet kan fortelle meg at det er en av de tidligste verkene hans, så kanskje jeg er unnskyldt?

I bokhyllen her fant jeg også en viss svensk krimroman, som førte til en-to-tre arvestridigheter av typen ikke-omtalt-i-media-i-det-hele-tatt og som er filmatisert på to forskjellige språk med veldig få års mellomrom, og jeg føler jo at å ha lest den er noe jeg burde gjøre for å bygge den skandinaviske identiteten min. Men, så langt har jeg lest femti sider, og: jeg liker ikke krim, jeg har allerede sett filmen så det er ikke akkurat noe spenning igjen, det er ikke bra skrevet, og det føles dessuten helt overlatterlig å lese en svensk bok på engelsk (Then the reporter from Dagens Nyheter said...). Jeg fortsetter kanskje hvis jeg plutselig oppdager at det faller helt naturlig for meg å si thongs, uten ironisk distanse.