Hurra for blogg

19. november 2006 var jeg femten år, men fjortis inni meg, selvfølgelig, og jeg skrev det første blogginlegget mitt. Jeg kan ikke akkurat si at bloggen har fulgt meg gjennom tykt og tynt siden den gang, men den har fulgt i et slags rykk og napp, rundt omkring tjue ganger i året i følge arkivet. Nå har jeg blitt så gammel at jeg synes tjue år er himla ungt (på en bra måte), og så gammel at jeg skjønner at det å føle seg voksen akkurat betyr at man ikke er det. Og det er fint.
I dag stilte jeg vekkerklokken min på 05.33, og spratt opp av sengen for å drikke mange kopper kaffe, skrive essay om hvordan liberalisme og antisemittisme er connected, og høre på George Gershwin. Da følte jeg meg voksen, daa. Når man har blitt så gammel at man klarer å stave Gershwin, liksom.

Gersh. Søt, a?

Dessuten, å skrive essay grytidlig på morgenen er et evig filosofisk diskusjonstema blant studenter - betyr det at du er skikkelig committa, eller bare at du begynte å jobbe med essayet ditt rent for seint?
En person som sikkert kunne svart på det, var Freud. Freud mente at Holocaust skjedde fordi når gutter og menn skiftet sammen i garderoben oppdaget ikke-jødene at det var noe annerledes med jødene et sted under beltestedet, og det skremte ikke-jødene så mye at det eneste de kunne svare med var massemord. I tillegg til at sønnene selvfølgelig vil drepe fedrene sine, da, og da var det lettere å drepe jøder istedet. Kjære Freud. Altså. Som alle studenter av sånne derre soft sciences tror jeg selvfølgelig at psykologi er noe skikkelig avansert og vitenskapelige noe, men. Dere. Freud, ass.