Rambo

Før jeg skal ut i det vakre nyttårsværet for nyttårsfeiring i det fri, må jeg skrive en nyttårsaftensblogg. Nyttårsbloggen skal ikke handle om tiden som går eller året som gikk eller forsetter eller nyheter, den skal handle om Rambo.
Det viser seg at jeg har utviklet en egen egenskap for å bli viklet inn i sære film -eller TVseriemaraton midt på natten, med filmer eller serier som jeg aldri ellers ville så mye som ha tenkt på å se.
Dette hendte meg altså igjen forleden (denne) natt, og jeg ble sittende oppe med folk gjennom hele natten for å se på Rambo-maraton. Ikke et helt maraton dessverre, ettersom jeg mens den første filmen gikk fant ut at det er koseligere med hyggelige samtaler om verden og slikt enn slåssing, slåssing og mer slåssing. Etterhvert fant vi heldigvis ut at ingenting slår blockbuster actionfilmer som lørsdagsnattunderholdning, det har vi jo tross alt fått vite av Hollywood fra vår første teskje med havregraut.
Etter Rambo First Blood Part 2 sitter du igjen med dype tankevekkende filosofiske spørsmål som:
Hvordan kan en stråbåt eksplodere?
Hvorfor skriker aldri Rambo?
(svar: fordi musklene hans er laget av silikon)
Hvordan kan en foss eksplodere?
Hvorfor ville noen valgt å kysse Sylvester?
(svar: fordi sylly selv har delskrevet manuset)
Og, sist men ikke minst, Hvorfor har Rambo dådyrøyne?
Det siste spørsmålet fikk oss til å forstå at Rambo-filmene helt klart må ha en dypere mening. Moralen er ikke at vi må passe oss for folk i kamuflasjeuniformer og folk med blå isnende øyne. Replikkene, kameravinklingene, naturskildringene, alt har en dypere mening. Skjult i en actionfilm laget av Hollywood slik at vanlige folk bare ville avskrive filmen som en actionfilm, ettersom det tross alt er det som står på sjangerbetegnelsen, og hvis man ikke kan tro på sjangerbetegnelsen, hva kan man tro på?
Om vi bare kunne knekke kodene.

Etter den andre filmen var vi fullt til randen av latter. Den eneste replikken som gjennom filmen ble etterfulgt av noen få minutter med ettertenksomhet, var: Og hva hvis noen hadde prøvd å frigjøre fangene i Guantanamo på denne måten?

Men poenget med at Rambo har en dypere mening ble snudd til en rett og slett ironisk konkret effekt i den tredje filmen. Jeg anbefaler alle å finne fram Rambo 3 fra bokhyllen (ettersom du selvfølgelig har den - om ikke kommer du ikke fra et møblert hjem og kan like gjerne finne deg et sted på søppeldynga med det samme), ikke bare for å friske opp for Rambo 4, som morsomt nok skal handle om Burma (ikke overraskende når vi klokken tre i natt fant ut at hvis du stokker om på bokstavene i Rambo får du Borma...), men også fordi handlingen i Rambo 3 er dette:
Rambo reiser til Afganistan for å redde sin gode venn den amerikanske obersten fra de slemme slemme russerne som okkuperer landet til de snille snille afganerne og bomber de koselige og pene mujahedinene.
Et ganske kort stykke ut i filmen slo det oss at dette må være filmen som kan få folk til å forstå parallellen mellom Sovjets okkupering av Afganistan på åtti-tallet, og USAs okkupering i dag.
Det er seriøst helt utrolig. Filmen er grenseløst megetsiende helt uten å ville det selv.
Kan det bli mye bedre enn når den snille amerikanske obersten blir forhørt for å ha forsøkt å gi våpen til den afganske motstandsstyrken, og sier til den slemme russeren:
"If you had studied your history, you would have known these people have never given in"
Hmm, ja? Eksempel til etterfølgelse?
Vi satt der og lurte på om folka bak Rambo 3 sitter hjemme og angrer på at de lagde den, eller om de fremdeles ikke klarer å se hvor ironisk den framstår nå i disse dager?
Filmen avsluttes med ordene "This Film is Dedicated to the Gallant People of Afganistan" over hele skjermen.
Men, som den slemme russeren med de isnende øynene sa med et hånlig flir:
"Vi ønsker det samme som dere amerikanere, fred."

God jul

Interessant

Jeg kan ikke utstå ordet interessant.
Dette har begynt å slå meg mer og mer i den senere tiden, men grunnen til min aversjon mot ordet strekker seg tilbake fra tiden før jeg reiste som utvekslingsstudent til England. Jeg fikk nemlig et papir (og det var det eneste papiret jeg fikk av den loserorganisasjonen jeg reiste med) hvor det stod at du måtte være høflig mot vertsfamilien din, og åpen for nye kulturer og ny mat. Det stod forsåvidt også om datingtradisjonen i USA, det fordi organisasjonen ikke hadde oppfattet at jeg skulle til England. Ikke spør meg hvordan jeg klarte å ende opp riktig sted, kanskje jeg egentlig bodde i USA uten å vite det og hadde mye nytte av datetradisjonene.
På papiret stod det blant annet at når en smaker ny mat en ikke liker, skal du ikke si at du ikke liker den, men:
Det smakte interessant.
Derfor, i all framtid, får jeg bølger av inderlig frustrasjon når folk sier til meg at noe er interessant.
Når folk sier at jeg holdt en interessant innledning eller at jeg hadde en interessant presentasjon så må jeg skjule min dype trang for å stirre sint på folk ved å prøve å gjøre om blikket mitt til et blikk fullt av forståelse.
Når folk skriver at jeg har skrevet en interessant tekst får jeg en umiddelbar trang til å gå bort og putte teksten under nesen deres og spørre hva de mener med det.

Jeg skjønner jo at ordet interessant for det meste har en positiv betydning. Jeg bare takler det ikke lenger, på grunn av en løgn utvekslingssorganisasjonen min ville ha meg til å si. Ikke det at jeg er så innmarri prektig og bryr meg særdeles om løgn og slikt, det bare er brent inn i meg.
Og, alt som jeg ikke takler og trenger å formidle til folk før jeg blir gal, det skriver jeg her på bloggen.
Altså, dette er ikke et angrep på alle som noensinne har sagt at noe jeg har gjort eller sagt er interessant, men det er rett og slett et angrep på ordet. Eller et forsøk på å fornye mine assosiasjoner til ordet.

Hvis du forresten mener dette er en snikinnføring av ordbloggen her på Spindelvevet, så er det forsåvidt sant. (Akkurat her må jeg nemlig foreksempel si dette: er det for andre enn meg naturlig å ha to forskjellige betydninger av frasen for så vidt som går helt ut på uttalen av ordet? - Og ja, dette tror jeg kommer til å være problemet med en ordblogg, at jeg kommer til å bli så oppsatt på ord at det kommer til å stå en parentes etter hvert eneste ord, og så en parentes etter hvert eneste ord i parentesene).

I dag er jeg hjemme og er syk. Det er en av grunnene til at posten min var på grensen til sur i dag. Ellers har bloggen plutelig begynt å snakke engelsk til meg! Den sier Customize! Det norske språket har forsvunnet, og jeg blir forvirret.

Tankekraft

Dette har begynt å skje med meg i det siste. Når jeg er godt tullet inn i min varme og dune dyne, slår det meg at jeg har en tanke som jeg har virkelig trang til å skrive ned, men pennen og arket ligger på en kommode langt fra skapet mitt. Og så begynner jeg å flytte tingen med tankekraft. Som i, helt sikkert på at det er mulig og det virker ikke i det hele tatt usannsynlig. Og så etter noen sekunder går det opp for meg at tankekraft faktisk ikke kommer til å virke, og det kommer seriøst som en overraskelse på meg. Deretter blir jeg helt oppsatt på at jeg ikke kommer til å klare å flytte den tingen om jeg ikke reiser meg opp. Ettersom jeg har liten lyst til å bevege meg vekk fra mørket og dynen prøver jeg å få meg selv til å glemme tanken og tenke på noe annet. Eller å sove. Men så blir jeg så oppsatt på tanken (tvangstanker much) at jeg står opp og flytter på tingen.
Hvis dette bare hadde skjedd en gang, så hadde det kanskje ikke vært så mye å blogge om. Men dette har skjedd sånn hver natt nå. Og hver natt er jeg helt og totalt sikker på at tankekraften virker. Det er ikke engang noe jeg tenker over, det bare er sånn i hjernen min. Det kan være at jeg må hente en ullsokk tre etasjer opp for skolen i morgen, en ting som fint kunne vente til neste dag. Ellers så tenker jeg at jeg må se om vi har innpakkingspapir fem etasjer opp og så vandrer jeg hele veien opp i ullsokkene mine og så ser jeg inn skapet hvor husnissen vår bor, ser at vi har innpakkingspapir, og så går jeg hele veien tilbake igjen til dynen.

Ketil sitter her og har tvangstanker om å kjøpe vin til alle han kjenner på alle bursdager i all framtid etter han blir 18. Vi har filostorie. Filostorie = facebook og blogging. Og tvangstanker ikke minst.

Dere synes kanskje dette var svært fort å få en ny bloggpost? Ja, nemlig! Mitt nye mål er kvanitet foran kvalitet. Jeg konkurrer med desember i fjor hvor jeg skrev ni bloggposter. Og dessuten trengte jeg å ha en litt muntrere post (at tvangstanker ikke er muntre?) enn forrige post, slik at bloggen min igjen skulle bli gjeninnført som sære tanker i en munter ramme. Munter er et sært ord. Dette kommenterer jeg fordi jeg har lyst til å lage en ordblogg. Eller ikke egentlig, jeg kommenterer det fordi jeg liker å kommentere ord, og derfor har jeg lyst til å lage en ordblogg. Til Ketil(den neste setning, dedisert): Ordet wii foreksempel.
Men helt ærlig, jeg synes det er for mange blogger der ute nå! Det er best å konsentrere seg om en hjerteblogg! For meg altså, jeg har jo ikke lyst til å risikere livet til ordspillbloggene og rimbloggene og alt, hvordan skulle ellers verden gå videre?

Soltegn

Jeg har gått litt rundt og tenkt på noe å blogge om, og plutselig i dag fikk jeg en litt uventet opplevelse som jeg tenkte jeg kunne blogge om.
Først skal jeg advare med å si at dette er et alvorlig tema og introduserer plutselig alvorligheten til bloggen min, neste gang skal jeg slå tilbake med et litt lettere tema!

Altså, jeg og søsteren min fra Tyskland sto og snakket, og plutselig stirret hun på dette teppet vi har på en vegg, og pekte. Jeg snurret rundt og så på henne, og så på teppet, og så ble jeg ganske forskrekket ved tanken over at hun måtte være ganske så forskrekket akkurat da, til dels sikkert litt redd og bekymret.
Det hun pekte på var nemlig et hakekors. Eller det som ved første glims ser ut som et hakekors. Her har søsteren min fra Tyskland bodd her i tre måneder, og jeg ble bekymret for at hun hadde oppdaget dette tegnet for lenge siden og ikke sagt noe om det. Men mest sannsynlig, og forhåpentligvis for hennes sjelsliv, så oppdaget hun det ikke før nå.

Tegnet er et gammel indiansk tegn for sol, lykke, eller fred. Det utviklet seg også til å bli et svært vanlig tegn i religioner som hinduismen og buddhismen, og jeg tror det er en av disse religionene som er representert på teppet vårt.
Det er et omvendt hakekors, eller hakekorset er omvendt av det gamle indianske tegnet. Teppet vårt er forsåvidt veldig fargerikt og er for det meste fullt av elefanter og løver og påfugler og blomster.

Dette skal sies, at når vi fant det og bestemte oss for å henge det opp, tok vi det inn til diskusjon. Teppet i seg selv er ganske juglete, og selv om du faktisk skulle tro det var et hakekors virker det ikke særlig avskrekkende. Det er jo også det skumle i grunnen, i tilfelle vi faktisk var nazister og prøvde å framstille nazistene i et vakkert lys med hakekors i en jungel full av vakre dyr og fugler.

Hvis en person som hadde opplevd 2. verdenskrig, sittet i konsentrasjonsleir eller vært en pårørende, så, helt ærlig, vet jeg ikke hvordan denne personen hadde reagert.
Men jeg mener, at selv om jeg tror at tegn som ligner på nazistenes hakekors har mistet sin opprinnelige betydning for all framtid, at vi ikke skal la symbolene våre (eller symbolene til andre kulturer for den saks skyld) bli misbrukt til å representere noe annet enn utgangspunktet.
Akkurat som jeg mener at det å gi Vigrid råderetten over den norrøne mytologien er tåpelig, ikke fordi alt i de dager var så utrolig bra og den norrøne mytologien er så utrolig politisk korrekt, men fordi noen av historiene er knall og burde tas vare på.

(Dette burde heller tas muntlig enn skriftlig, og det er en av grunnene til at det er i en parentes. Jeg mener ikke at vi burde glemme 2. verdenskrig, og jeg skjønner at for folk som opplevde den vil den alltid være krigen i bestemt form, men jeg synes at det er viktigere for oss i dag å tenke på de 29 krigene som foregår akkurat nå)

Så, for further notice, er dere advart. Hvis dere noengang skulle besøke huset vårt, og dere hadde hørt meg fortelle om mine to-the-left parents som abonnerer på både Klassekampen og Rødt!tidskriftet, og dere plutselig oppdager teppet, som fører til at dere tror at alt det jeg har fortalt var løgn for å dekke over at jeg og foreldrene mine egentlig har et helt annet politisk ståsted, og dere bestemmer dere for å storme ut av huset mitt og aldri snakke til meg igjen, så håper jeg at jeg har avverget dette ved å skrive denne skrifteposten!