Australia i et par setninger

I Australia går alle guttene i pastellfargede shorts. Type, ikke på stranden, alle guttene i franskklassen min går med pastellfargete shorts på skolen hver eneste dag. Helt normalt.

I Australia vet de ikke hvorfor de feirer nasjonaldagen sin. Jeg ga franskklassen min et crashkurs i australsk historie idag, dagen før Australia Day, som uten unntak feires med barbies/Invasion Day-demonstrasjoner hvis du er aboriginer.

I Australia bruker folk ca fem minutter på å regne ut når det er sommerferie i Frankrike (men, når feirer de jul da?: en evig klassiker på begge sidene av kloden).

I Australia er det viktigste å være chillaxed, også på universitetsbiblioteket:

Fortsettelse følger.

Jeg leser

På veien hjemover leste jeg Philip Roth. Han kommer til å få nobelprisen i litteratur til neste år. Eller året etter. Eller i 2015. Jeg lover deg.

På hjemovervei. Ha det fint, fine Glasvegas.

 Vel hjemme leste jeg Kristian Lundberg, Yarden. Jeg anbefaler den til alle motstandere av vikarbyrådirektivet, og til folk som er for at folk skal ha det okei sånn generelt sett.

I Norge leser jeg norsk, er avgjørelsen min for disse ukene. Det er rent for mange bøker i bokhyllen, og på en eller annen måte måtte jeg begrense den dårlige samvittigheten over å ikke rekke å lese alt før jeg reiser bort igjen fra veldig overfylte bokhyller fra gulv til tak.

Jeg har lest Tomas Espedal, Imot naturen. En liten bok om lykke, men mest om kjærlighetssorg og hverdagsliv og avgjørelser og tilfeldigheter og sånt. Riksmål, liksom, men jeg skjønner at det er bergensk.

Jeg har lest Merethe Lindstrøm, Dager i stillhetens historie, og måtte spørre mamman min om forfatteren ikke så veldig ung ut på bildet på innsiden av boken til å ha hatt barn selv på sekstitallet, før jeg skjønte at det faktisk blir gitt ut norske samtidsromaner som ikke er selvbiografiske. Sjokkerende! Hvor er VG-overskriftene når vi trenger dem?

Jeg har lest Kristopher Schau sin På vegne av venner, så intenst tema at det gjør vondt i magen. En av prestene sier i en av begravelsene at selv om ingen har kommet i begravelsen, som er arrangert av kommunen og hvor ingen har møtt opp, så har mennesket som blir begravet rørt ved mange liv, folk som kanskje ikke visste om begravelsen eller som ikke hadde anledning til å komme. Men hvordan vet vi det, hva om noen bare blir glemt, noen som ingen husker? Vondt-i-magen-tanke.

Og så leser jeg Morgenbladet og Klassekampen og nesten ingen nettaviser, og jeg savner de ikke ett øyeblikk.

Og innimellom leser jeg Knaus. Men kjære Knaus, halvparten av siste bind kunne vært kuttet, og likevel hadde det vært hundrevis av sider igjen som kunne vært utelatt. Men jeg er jo glad i Knaus likevel, selvfølgelig. Bare ikke så glad i konsulentene, for konsulentene er dessverre litt for glade i Knaus.

Aberystwyth

Det _er_ stavet riktig, og togkonduktøren lærte meg å uttale det rett også. Og så fortalte han meg om sine favorittjoggeruter i de walisiske fjellene, og at det koser 5p for en plastpose i Wales.

Wales var snakking om livet og baksnakking og sladder og vandring på sjøpromenaden og togpanikk og sexually harassed pandas og gå-ut-av-kinosalen-midt-under-filmen-fordi-filmen-var-så-himla-dårlig og et nedlagt universitet og og et ikke-nedlagt universitet og et bibliotek uten bøker og et bibliotek med bøker hvor kronjuvelene var gjemt under annen verdenskrig og the oc og åpne-alle-lukene-til-flaxloddadventskalenderen og ruiner og kaffe og øl og sushi og snorking og engangskamera og nasjonalromantikk. Fin ferie.

Beboelighet

Jeg leser nrk.no -> Vitenskap og teknologi -> Astronomi og romfart.
Jeg er ferdig med studiene for i år, og det er viktig å lære noe nytt hver dag, eller man lever så lenge man lærer, som Runa tvitrer.
I dag har jeg lært at Saturns måne Titan er den mest beboelige (bra ord) verdenen i solsystemet vårt.

 

Titan ser sånn ut, ifølge nrk og wikimedia

Titan er på førseplass på listen Planet Habitability (ikke så verst ord på engelsk, heller) Index, mens eksoplaneten Gliese 581g er på førsteplass (andreplass, etter Jorden selv) på Earth Similarity Index.

En eksoplanet (jeg trodde også det stod eksosplanet først. Men dessverre.) betyr en ekstrasolar planet, og det betyr en planet som går i bane rundt en annen sol enn Solen. Og ved å skrive det fikk jeg selvfølgelig Døden på Oslo S-sangen på hjernen med en gang.

Her er en av kommentarene til artikkelen:

Så fint at alle er enige om at det er hyggelig å lære noe nytt hver dag.

(Og ja, nå lagde jeg nettopp en nettsak om til en bloggpost. Litt som i gamle dager da man lagde helleristninger basert på en opplevelse fra virkeligheten. Utenom at dette bare er stjeling.)

Hvor ble det av deg i alt mylderet?

Buzz og Bjarte

Å, den fine norske folkesjela. Den er best.

Siste skoledager

I dag i forelesning snakket foreleseren om essayet mitt. En instant kopp med lykke for enhver student. Hvem har vel ikke lyst til å bli assosiert med slaver og selvmord.

I fascisme snakket vi om far-right populism, type the Progress Party. Det var både flaut og underholdende for min del. Jeg må slutte å føle trang til å forsvare the Progress Party når jeg er i utlandet. (Type: folkens, det er jo ikke så ille, da.) Jeg må slutte å ta det som et personlig angrep når folk i utlandet snakker om far-right populism i Norge, men jeg kunne ikke la det stå uimotsagt at Sverige liksom er unntaket på far-right populism i Skandinavia. Det er visst en diskusjon det ikke er mulig å unnslippe, verken med fulle australiere foran en pub i Tokyo eller i et forelesningsrom i en gammel kirke i Glasgow. Heldigvis var alle enige om at Danmark tross alt er verst. Og så følte jeg meg litt bedre etter at foreleseren innrømte at BNP har en stor tilhengerskare i området han kommer fra.

I slaveri snakket vi om Stockholmsyndromet. Begge skandinaverne i klassen lyste opp når vi hørte det nevnt. Det er liksom vårt syndrom da, Stockholmsyndromet. Go Skandinavia.

De siste skoledagene i semesteret er som oftest kosedager, og det er de her i Glasgow og, selv om lærerene ikke tar med studentene ut for å drikke øl istedetfor å ha time, slik de gjør i Melbourne.
Men det kjipeste med siste skoledager rett før man skal flytte fra byen er at man alltid møter noen skikkelig kule folk. De folkene i klassen man ikke helt har snakket med før, og så plutselig finner vi ut at vi faktisk kommer skikkelig gått overens. I slike stunder tenker jeg at nomadelivet kanskje er litt oppskrytt, bare litt.

Utsikt (Eller: En dag i livet til en student som har eksamen om en uke)

Berit var på besøk her i Glasgow, og (tror jeg).

Og så dro hun til Norge.

(Jeg skal slutte å være en sånn bildeblogger snart, altså. Jeg lover. Jeg er bare litt lei av eksamenstid.)